| dc.description.abstract | Sammendrag Tittel: Saksbehandlere i friomsorgen – Systemets krav og rom for medmenneskelighet Av: Kim Stefan Kjørnes Veileder: Hedda Giertsen Høsten 2016, Institutt for kriminologi og rettsosiologi Friomsorgen er på samme måte som fengsel, og fengselspolitikken, en institusjon i samfunnet som er svært sammensatt og kompleks. Denne masteroppgaven belyser friomsorgen og deres ansatte. Den undersøker hvordan de ansatte håndterer sine arbeidsoppgaver i møte med domfelte, og hva de ser på som viktige elementer i straffegjennomføringen. Det empiriske grunnlaget for oppgaven er basert på intervju av 8 ansatte ved Oslo friomsorgskontor. Oppgaven er forankret i de ansattes erfaringer, inntrykk og vurderinger. Empirien viser at de ansatte forsøker å møte domfelte både som en lovbryter og som et medmenneske. De starter med imøtekommenhet og respekt, men også straff og kontroll. I dette maktfulle møtet har oppgaven identifisert at det trer frem ulike dimensjoner, som inneholder ulike kjennetegn og trekk. Gjennomgående i analysen finner jeg trekk av at de ansatte definerer seg selv, og deres arbeidsmetoder, ut i fra de organisatoriske rammene de er en del av. I denne dimensjonen har de ansatte ulike kontroll- sanksjon og rehabiliteringsvirkemidler til rådighet overfor de domfelte. Det er når de anvender disse, at denne dimensjonen kommer klart til uttrykk. Fokus er på straff og kontroll, og i denne dimensjonen, ved å ha det formelle lovverket i ryggen, setter friomsorgen de ytre organisatoriske rammene, som de ansatte må forholde seg til. En annen dimensjon er preget av tilbud og hjelp, og er forankret i myndighetenes mål om at den domfelte skal bli rehabilitert. Den domfelte inntar en posisjon som klient og pasient. Felles for disse dimensjonene er at de tar utgangspunkt i statens mål om både straff som et onde, og straff som rehabiliterende. En tredje dimensjon er preget av medmenneskelighet, åpenhet og ærlig, og er forankret i humane verdier. I denne dimensjonen bryter det menneskelige ut. De ansatte begrunner det å hjelpe domfelte, som en verdi i seg selv, og ikke bare som et middel for å nå et mål. Disse dimensjonene bærer preg av å inneholde to ulike verdisett. Den ene en instrumentell rasjonalitet, og den andre en verdi-og affektrasjonalitet. Likevel kombineres disse rasjonaliteten, og den ene utelukker ikke den andre. De ansatte er svært flinke til å bevege seg gjennom de ulike dimensjonene - om det er straff og kontroll – eller hjelp og omsorg. Innenfor de ulike dimensjonene er det ikke enten/eller. De ansatte både fremhever og demper, og spiller på disse dimensjonene, alt etter hva situasjonen krever. De ansatte forhandler de ulike identitetene sine. I et øyeblikk inntar de en sosialfaglig scene ved å vise omsorg, mens i neste øyeblikk inntar de en kontrollscene hvor de må gi en advarsel. Slike sceneskifter skjer “umerkelig og stillferdig”(Giertsen og Rua 2014:4). | nob |