Abstract
Bakgrunn Antallet ambulanseoppdrag i Norge øker grunnet demografiske og samfunnsmessige endringer. En forbedring av utdanningsnivået for ambulansepersonell er i utgangspunktet bra, men det fører også til økte kostnader og mangel på utdannet ambulansepersonell. Jeg ønsker med denne oppgaven å undersøke om dagens telefontriage-system kan benyttes for å identifisere pasienter som kun har behov for transport og ikke prehospital behandling eller undersøkelse. Pasienter som kun har behov for transport kan transporteres av enheter med lavere kompetanse, noe som vil kunne frigjøre ressurser og kompetanse til å behandle pasienter med større behov for akuttmedisinsk behandling. Metode Det er gjennomført en observasjonell tverrsnittsstudie, med innhenting av både papir- og elektroniske journaler fra Oslo Universitetssykehus fra fire tilfeldig valgte dager. Pasientene ble klassifisert etter hastegrad fra telefon-triagen, og prehospitale tiltak ble hentet fra papirjournaler. Resultater Av 1289 pasientmøter i studien manglet totalt 82 (5 %) av de skrevne pasientjournalene. Det var en signifikant korrelasjon mellom hastegrad og gjennomførte akuttmedisinske tiltak gjennomført på pasienten (p ≤ 0.001). Jeg fant ingen sammenheng mellom kjønn, avstand til sykehus, alder eller akuttmedisinske tiltak gjennomført prehospitalt. Ambulanser bemannet med paramedic-kompetanse gjennomførte flere akuttmedisinske tiltak (234/917, 26 %) enn ambulanser bemannet kun med ambulansearbeidere (42/282, 15 %). Den sterkeste indikatoren for gjennomførte tiltak prehospitalt var AMKs triagering av ambulanseoppdrag med høy hastegrad. Diskusjon Denne studien har vist at Norsk indeks for medisinsk nødhjelp (NIM) er i stand til å identifisere de pasientene som ikke har behov for akuttmedisinske tiltak. Hos pasienter med lav hastegrad ble det gjennomført få tiltak. Det ble ikke undersøkt om AMK faktisk følger NIM i sin triagering av pasienter. Konklusjon Denne studien validerer NIM og AMKs hastegrad som en predikerer for pasienter som ikke trenger prehospitale akuttmedisinske tiltak.
Background: The number of ambulance call-outs in Norway is increasing due to societal changes and increased demand from the public. Together with improved but more expensive education of ambulance staff, this leads to increased costs and staffing shortages. I wanted to study whether the current dispatch triage tools could reliably identify patients who only required transport, and not pre-hospital medical care. This could allow selection of such patients for designated transport units, freeing up highly trained ambulance staff to attend patients in greater need. Methods: A cross-sectional observational study is conducted, and both electronic and paper records from Oslo University Hospital are included from four random days in 2012. The patients were classified into acuity groups, based on Emergency Medical Dispatch codes, and pre-hospital interventions were extracted from the Patient Report Forms. Results: Of the 1489 ambulance call-outs included in this study, 82 PRFs (5 %) were missing. A highly significant association was found between acuity group and recorded pre-hospital intervention (p ≤ 0.001). I found no correlation between gender, distance to hospital, age and pre-hospital interventions. Ambulances staffed by paramedics performed more interventions (234/917, 26 %) than those with emergency medical technicians (42/282, 15 %). The strongest predictor for needing pre-hospital interventions was found to be the Emergency Medical Dispatch acuity descriptor. Discussion: This study has demonstrated that the Norwegian dispatch system can correctly identify patients who do not need pre-hospital interventions. Patients with a low acuity code had a very low level of pre-hospital interventions. Evaluation of adherence to protocol in the Emergency Medical Dispatch is not possible due to the inherent need for medical experience in the triage process. Conclusions: This study validates the Norwegian dispatch tool (Norwegian Index) as a predictor of patients who do not need pre-hospital interventions.