| dc.description.abstract | Problemstilling: «Hvordan jobber leger og sekretærer ved fire ØNH-avdelinger i HSØ med å etterleve lov og forskrift om prioritering av helsetjenester?» Lov om pasient- og brukerrettigheter er sammen med forskrift om prioritering av helsetjenester styrende for prioritering av ressurser i spesialisthelsetjenesten. Endringer i pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften i 2015 er utgangspunktet for studien. Formålet er å se på hvordan endringer i lov og forskrift påvirker prioriteringsarbeidet i praksis. Jeg har ønsket å komme tett på leger som prioriterer henvisninger, og sekretærer som tildeler timer på poliklinikk, for å få tak i hvordan disse tenker om temaet –og hvilke tilpasninger de gjør i sine arbeidsprosesser for å innfri lovkrav fra myndigheter. Pasientrettighetene styrkes gjennom lovverket, og dette øker oppmerksomheten rundt arbeidet med fristbrudd og ventelister i sykehusene. For å besvare forskningsspørsmålet har jeg brukt kvalitativ metode. Jeg har utført 8 semistrukturerte intervjuer ved 4 ulike Øre-Nese-Hals avdelinger i Helse Sør-Øst (HSØ). Analyse av intervjuer med leger og sekretærer ved bruk av systematisk tekstkondensering, har vært den viktigste kilden til kunnskap for å belyse problemstillingen. Sammen med fordypning i lov og forskrift, økt kunnskap om prioriteringsarbeid, og studie av forskning på området, har mine funn utgjort grunnlaget for masteroppgavens diskusjonsdel. Et av mine hovedfunn er at det har vært gjort et stort arbeid med å få ned antall fristbrudd i ØNH-avdelingene i HSØ. Arbeidet har vært initiert av avdelingsledere. Ledelse og gjennomføring av nødvendige prosjekter i denne sammenhengen har vært utført av avdelingsledere i samarbeid med sekretærtjeneste. Legegruppen har vært engasjert i form av økt pasientrettet aktivitet (ekstra poliklinikk). Alle avdelingene ser på den økte oppmerksomheten rundt fristbrudd som et ledd i innføringen av pakkeforløp for kreft. Retningslinjer fra helsemyndighetene er at disse pasientene skal prioriteres enda høyere enn før, og både leger og sekretærer opplever et stress i forbindelse med hvordan de skal klare å ivareta denne oppgaven. Når det gjelder fastsettelse av frister, er ikke legenes prioriteringer endret. Alvorlighet er i praksis fortsatt det viktigste prioriteringskriteriet, men typen helsehjelp som innvilges er endret som følge av endring i lov og forskrift. Legene ser på dette som et negativt trykk på medisinske prioriteringer, med bakgrunn i økonomiske motiver. De frykter for konsekvensene dette har for helsehjelp til andre pasientgrupper enn de nyhenviste. Time på poliklinikken er et begrenset gode, og i praksis er det sekretærene som gjør prioriteringene. De opplever dette ansvaret som overveldende, og en oppgave de ikke har kompetanse til å løse. Det er varierende i hvor stor grad de oppsøker eller blir tilbudt hjelp til dette. I forbindelse med implementeringen av lovendringene var sekretærene veldig frustrerte og følte seg maktesløse overfor den ryddejobben som var nødvendig i forkant. Men etter hvert opplever de arbeidet med fristbrudd som positivt, fordi de får hjelp til å få orden i eget system. Alle avdelingene innfrir nå lovkravet om time i første brev til nyhenviste pasienter, men dette har konsekvenser for de interne ventelistene i avdelinger med kort planleggingshorisont for poliklinikk. En vridningseffekt av fokus på fristbruddproblematikk er økt vektlegging av langtidsplanlegging av legeaktivitet (arbeidsplaner). Dette er kilde til frustrasjon hos legene fordi de opplever at dette påvirker deres fleksibilitet og mulighet til å bestemme over egen arbeidsdag, og hos sekretærene fordi det fortsatt ikke er mulig å få dette til –til tross for at «det er bestemt». Kun en avdeling er i startgropen med arbeidsplaner 6 måneder frem i tid. | nob |