| dc.description.abstract | Sammendrag Denne undersøkelsen har hatt til hensikt å gi innblikk i hvordan barnehagelærerne jobber med språkstimulering i barnehagen. Flere stortingsmeldinger (Kunnskapsdepartementet, 2006; Kunnskapsdepartementet, 2007-2008; Kunnskapsdepartementet, 2012-2013), vektlegger viktigheten av å jobbe med barnas språk, og St. meld. Nr. 41 (Kunnskapsdepartementet, 2008-2009, s 6) slår fast at språkstimulering er en av de viktigste oppgavene for barnehagene. Fra forskerhold (Lyster, 2000; Lyster, Horn og Rygvold, 2010; Hagtvet et al, 2011; Melby – Lervåg, 2011) har det de 10-15 siste årene vært et økt fokus på viktigheten av at barn etablerer et godt ordforråd i barnehagen, og hva ordforrådet har å si for både språkforståelse og senere lese- og skriveferdigheter. På bakgrunn av denne forskningen vil språkstimuleringstiltak som rettes direkte inn mot barnas ord og begrepsutvikling, være viktig å sette søkelyset på. Problemstillingen for denne undersøkelsen ble dermed: «Hvordan jobber barnehagene med språkstimulering for å utvikle barnas ordforråd og begrepsforståelse?» For å belyse denne problemstillingen, ble det utarbeidet fire forskningsspørsmål. Det første forskningsspørsmålet handler om hva barnehagelærerne legger i begrepet «språkstimulering». Det andre forskerspørsmålet handler om hvordan barnehagelærerne tenker i forhold til planlegging og gjennomføring av språkstimuleringsaktiviteter. Det tredje spørsmålet handler om hvordan barnehagelærerne ser på sin og barnehagens rolle i forhold til barnas språkutvikling. Det fjerde forskningsspørsmålet tar for seg tanker og holdninger i forhold til kartlegging av barnas språk. Noe av det viktigste som skjer i barns liv, er å utvikle språk. Språket er avgjørende for både intellektuell, emosjonell og sosial utvikling (Høigård, 2006). Barnehagene må derfor skape rike språkmiljøer og personalet må være gode forbilder både når det gjelder språk og sosialt samspill. Samvær, deling av gode opplevelser, samtaler og da gjerne hverdagssamtaler, er av de viktigste ressursene i barnehagen når det gjelder språkstimulering (Høigård et al., 2009). Ordtilegnelse er både en kompleks og sammensatt ferdighet, for ord har både en form og innholdsside. For å lære seg et nytt ord, må man lære seg å gjenkjenne lydbilde av ordet, lære hvordan det skal uttales slik at det gjenkjennes av andre. Man må også lære hvordan ordet brukes grammatikalsk og hvilke meninger det kan formidle i forskjellige sammenhenger. Barn lærer og utvikler ordforrådet sitt ved å se, høre, føle begrepene og erfare begrepene i en meningsfull kommunikasjonssituasjon (Wold, 2008). Denne undersøkelsen har en kvalitativ tilnærming med semistrukturert intervju som forskningsmetode. Utvalget har bestått av et «tilgjengelighetsutvalg» (Thagaard, 2009) av fem barnehagelærere fra både tradisjonelle barnehager og fra temabarnehager. Analysen av informantenes utsagn har foregått gjennom koding av materialet. Kodingsprosessen i denne undersøkelsen har vært påvirket av Grounded Theory – tilnærmingen (Dalen, 2011). Forskningsstudien viser at barnehagelærerne vektlegger både like og ulike tiltak i språkstimuleringsarbeidet med å øke ordforrådet til barna. Felles for alle barnehagelærerne, var at de fremhevet konkreter, bilder, eventyr, sang, rim og regler som viktige virkemiddel. Barnehagelærerne fremhevet også hverdagssamtalen som en av de viktigste faktorene i arbeidet med å stimulere til økt ordforråd. Voksne som er bevisste og tilstede for barna, er viktig for å skape den «gode samtalen». Funnene viser også at barnehagelærerne vektlegger spontane språkaktiviteter framfor planlagte språkaktiviteter. Videre viser funnene at barnehagelærerne vektlegger at barna skal få flest mulig «førstehåndserfaringer» og lære gjennom nærkontakt med begrepet. Ellers viser resultatene at barnehagelærerne er bevisste på å utnytte alle arenaene de har i barnehagen til arbeidet med språkstimulering. Noen vektlegger turer i skogen og aktiviteter på gården i ordforrådsarbeidet, mens andre vektlegger bøker og språkmiljø. Undersøkelsen viser at barnehagene jobber godt på innholdssiden av språket, men resultatene sier ikke så mye om hvordan de jobber med språkets formside og bruksside. Resultatene viser også at barnehagelærerne benytter hverdagsbegreper i stedet for fagbegreper. Det kan tolkes som de er usikre på hva de forskjellige begrepene innebefatter. Når det gjelder tanker og holdninger i forhold til kartlegging av barnas språk, har barnehagelærerne forskjellige synspunkter. Alle er enige om at en eller annen form for kartlegging bør benyttes, men de er uenige i graden av kartleggingen. Noen av barnehagelærerne mener at det er bortkastet bruk av tid og kartlegge språket til barn hvor det ikke finnes noen form for bekymringstendenser. Flertallet av barnehagelærerne mener også at med bakgrunn i deres kunnskap og erfaringer, er de godt egnet til å kunne ta avgjørelser både i forhold til hvilken type kartlegging man bør benytte, og i hvilken grad det bør kartlegges. | nob |