Rasediskriminering og hjemlig relevans? Norges rolle i FNs arbeid for avskaffelse av rasediskriminering, 1960-1970

Abstract

I 1960 fant det sted en rekke antisemittiske episoder som ble kjent som Swastika epidemic, eller Hakekorsepidemien. Disse førte til at FN vedtok en resolusjon som førdømte alle manifestasjoner av rasemessig, religiøst eller nasjonalt hat. Den afroasiatiske blokken – som på dette tidspunktet hadde blitt meget stor på grunn av avkolonisering – ønsket særlig å fremme saker i menneskerettighetsapparatet i FN som handlet om rasediskriminering og kolonialisme. Resolusjonen i 1960 ville være forløperen til en resolusjon i 1962 satt frem av ni afrikanske stater som krevde å starte arbeidet mot en konvensjon mot rasediskriminering. Kun tre år senere var både en erklæring og en konvensjon mot alle former for rasediskriminering vedtatt av Generalforsamlingen i FN. Denne oppgaven ser på Norges rolle i fremforhandlingene av rasediskrimineringserklæringen og -konvensjonen, og den norske ratifiseringen av konvensjonen, fra 1960-1970. I hele perioden var det nordiske samarbeidet av størst relevans og innflytelse for de norske departementene som arbeidet med det, altså både i FN og gjennom et nordisk lovsamarbeid som ble satt opp i 1966 for å sammen komme frem til potensielle lovendringer. Samarbeidet viser at Norden i stor grad var samstemte om hvordan landene skulle takle rasediskriminering, men at innvandringen til Sverige de seneste årene hadde gjort deres behandling av saken mer aktuell. Under ratifikasjonsprosessen har departementene en pågående diskusjon om hvorvidt konvensjonen hadde noen relevans innenfor landets grenser, i form av minoriteter eller folkegrupper, noe de kom frem til at den ikke hadde.