Historiografenes verden: En studie av to skandinaviske forestillinger om verden, endring og kunnskap ved utgangen av det 17 århundret

Abstract

Oppgaven tar for seg de to skandinaviske historieforfatterne Olof Rudbeck (d. 1702) og Tormod Torfæus (d. 1719), og de historiske verkene de forfattet ved utgangen av det 17 århundret. Til tross for nærhet i tid og rom produserte de to forfatterne vidt forskjellige historier. Rudbecks Atlantica fra 1677 var en argumenterende avhandling om hvordan Europas første sivilisasjon – Platons Atlantis – hadde ligget i Uppsala. Torfæus’ Historia rerum norwegicarum fra 1711 var på sin side en helhetlig og inkluderende historie om nordmennene og det norske, hvor antikvariske motivasjoner som tilgjengeliggjøring og videreføring av kunnskap stod sentralt. Begge verkene er berømte og allment anerkjent som store og bemerkelsesverdige. Samtidig har de dels vært lite lest, dels vært latterliggjort på grunn av deres merkverdige trekk og fremmede premisser. Forestillingen som ligger til grunn for denne oppgaven er at vi best kan forstå fremmedheten ved å sette forfatterne selv på agendaen og ta det de skriver på alvor, som selvstendige vitenskapelige ytringer. Ved å betrakte de store ulikhetene mellom forfatterne som et utrykk for periodens vitenskapelige, metodiske og filosofiske mangfold kan vi studere disse ulikhetene gjennom tekstene, som avtrykk av periodens egen forståelseshorisont. Oppgaven er en todelt undersøkelse. Den er for det første en undersøkelse av de to forfatternes ulike forestillinger om verden: Hva som finnes i den, hvorfor ting endrer seg og hvordan de endrer seg. Til disse forestillingene knyttes begrepene ontologi, læren om hva som finnes, og kausallære – hva som karakteriserer endring. For det andre er oppgaven en undersøkelse av forfatternes forestillinger om kunnskap: Hva kunnskap er, og hvordan man best kan oppnå den. Her benyttes begrepet epistemologi, læren om kunnskap.