| dc.description.abstract | Bakgrunnen for dette temaet var å forstå det uforståelige – hva er det som gjør at ungdom utvikler så ekstreme holdninger at de er villige til å dø for dem? Temaet for denne masteroppgaven er om, og i tilfelle hvordan, man gjennom utdanning kan forebygge ekstremisering blant ungdom i Norge, med fokus på ekstremislamisme. For å besvare denne problemstillingen har jeg i tillegg til litteraturinnsamling, innhentet og analysert kvalitative og kvantitative data. Det kvalitative materialet er basert på fem semi-strukturerte dybdeintervjuer med til sammen seks informanter, mens det kvantitative materialet er en kartlegging av 39 norske ekstremislamister basert på informasjoner hentet fra åpne kilder. Med utgangspunkt i disse dataene har jeg forsøkt å svare tre underordnede problemstillinger: «Hvordan foregår en ekstremiseringsprosess?», «Hva kjennetegner ekstremislamister?», og «Hva motiverer ungdom til å knytte seg til ekstremislamistiske miljøer?» Til sammen danner svarene på disse spørsmålene grunnlaget for svaret på overordnede problemstillingen min: «Kan utdanning forebygge ekstremisering?» Problemstillingen «Hvordan foregår en ekstremiseringsprosess?» er i denne oppgaven besvart gjennom å presentere tre ulike ekstremiseringsmodeller utformet av henholdsvis Randy Borum (2011), Fathali M. Moghaddam (2005), Quintan Wiktorowicz (2004). Den neste problemstillingen «Hva kjennetegner ekstremislamister?», er i hovedsak besvart på bakgrunn av det kvantitative materialet jeg innhentet, i tillegg til tidligere studier og kartlegginger av ekstremislamister og fremmedkrigere. Å konstruere en felles standardisert profil for ekstremislamistiske personer er vanskelig, om ikke umulig, men med utgangspunkt i det empiriske materialet som ligger til grunn for denne oppgaven fremstår de norske ekstremislamistene stort sett som en sårbar gruppe ungdom med svak tilknytning til samfunnet. Det dreier seg i hovedsak om unge menn, men også enkelte kvinner, hvorav i overkant av halvparten ser ut til å ha hatt ulike psykososiale utfordringer som omfatter rusbruk, kriminalitet og/eller psykiske vansker. Mange har også mistet en eller begge foreldrene i oppveksten. De fleste av dem later til å ha en svak tilknytning til arbeidslivet og nærmere 40% har ikke fullført videregående opplæring. Samtidig finner vi en liten gruppe som fremstår som ressurssterke og vellykkede, og for å gi et svar på den tredje problemstillingen: «Hva motiverer ungdom til å knytte seg til ekstremislamistiske miljøer?», ser det ut til at det i hovedsak er to typer motivasjonsfaktorer som har gjort seg gjeldende: ideologiske faktorer og psykososiale faktorer. De mer ressurssterke virker i større grad til å ha vært motivert av ideologiske faktorer. I vid forstand omfatter dette faktorer knyttet til religiøse, politiske, og humanitære utfordringer. De sårbare ungdommene ser ut til å ha vært motivert av psykososiale motivasjonsfaktorer, faktorer eller utfordringer, som omfatter psykiske vansker, rus og kriminalitet, vansker med å utvikle en selvstendig identitet, og utenforskap. Å knytte seg til et ekstremislamistisk miljø har for mange kanskje vært en løsning på de utfordringene de opplever at de står ovenfor. Det er imidlertid viktig å påpeke at det ikke nødvendigvis er kategorisk slik at man enten er psykososialt eller ideologisk motivert, mest sannsynlig vil de fleste motivasjonsfaktorene gjøre seg gjeldende i større eller mindre grad i hvert enkelt tilfelle på ulike tidspunkt. Noen kan også rett og slett være kun sosialt motivert – dersom en man ser særlig opp til, eller «alle» i vennegjengen, støtter ekstremislamistisk ideologi adopterer kanskje enkelte dette synet. Sosiale bånd har mest sannsynlig og vært en viktig motivasjonsfaktor for mange. Svarene på disse tre delproblemstillingene danner grunnlaget for besvarelsen av oppgavens overordnede problemstilling: «Kan utdanning forebygge ekstremisering?». Dessverre gir ikke teorien og empirien som ligger til grunn for denne oppgaven, grunnlag for å gi en klar konklusjon på om det er en sammenheng mellom utdanning og ekstremisering om vi ser på utdanningsnivå. Det kan likevel være grunn til å tro at utdanningens innhold kan redusere forekomsten av ekstremisering. Det er også grunn til å tro at skolen som sosialiserings- og integreringsarena kan være viktig, blant annet for å forhindre marginalisering eller utenforskap. | nob |