| dc.description.abstract | Tema/problemstilling: Vi har gjennom egne observasjoner erfart at det i liten grad brukes profesjonelle tolker i konsultasjoner hvor det er behov for tolk i allmennpraksis. Ofte benyttes familiemedlemmer, venner, barn og annet helsepersonell i stedet. Våre erfaringer underbygges av rapporter som bekrefter en uttalt bruk av ikke-profesjonelle tolker i allmennpraksis. Denne problemstillingen ble ytterligere aktualisert i 2016 ved at bruk av barn under 18 år som tolk ble forbudt ved lov. Vi har tatt utgangspunkt i Gjøvik legesenter hvor vi har registrert at mange asylsøkere har behov for profesjonell tolk, og vi ønsker å fremme enkle tiltak som kan øke bruken av profesjonelle tolker ved dette legesenteret.
Mål: Å øke antall tolkede konsultasjoner blant de med behov for tolk med 50% i løpet av perioden med kvalitetsforbedring.
Kunnskapsgrunnlag: Vi har tatt utgangspunkt i det norske lovverk, Helsedirektoratets veileder og et eget formulert PICO-spørsmål (Population, Intervention, Comparison, Outcome). 1. juli 2016 ble det hjemlet i lov at bruk av barn under 18 år som tolk er ulovlig. Ifølge ”Lov om pasient- og brukerrettigheter” § 3-5 har pasienter rett til informasjon tilpasset individuelle forutsetning som bl.a. kultur- og språkbakgrunn. Helsepersonell har etter Helsepersonellovens § 4 plikt til å yte forsvarlig helsehjelp, og herunder er bruk av tolk en viktig faktor i et multikulturelt samfunn. Helsedirektoratets “Veileder om kommunikasjon via tolk - for ledere og personell i helse- og omsorgssektor” støtter inn under lovverket, samtidig som FNs barnekonvensjon dras inn som støtte for fraråding av bruk av barn som tolk. PICO-spørsmål ble formulert på bakgrunn av lovgrunnlaget samt Helsedirektoratets anbefalinger. Kunnskap om dagens praksis er hentet fra vår kontaktperson på Gjøvik legesenter samt Gjøvik kommune.
Tiltak og indikatorer: Vi foreslår tiltak som skal gjøre at et økt antall med behov for tolk får tilbud om dette ved timebestilling. Tiltakene skal samtidig øke identifisering av pasientene med behov for tolk og gjøre tolk til et tilbud ved alle konsultasjoner det er nødvendig. De aktuelle kvalitetsindikatorene subgrupperes i struktur-, prosess-, og resultatindikatorer. Vi har valgt strukturindikatoren “tilgjengelighet på tolk i kommunen”, og prosessindikatoren “andelen tolkede konsultasjoner blant de med behov”.
Organisering: Prosjektgruppen skal bestå av et utvalg av egnede personer med helsefaglig bakgrunn. Det trengs en kontaktperson på Gjøvik legesenter som kjenner godt til det kliniske mikrosystemet. Kontaktperson og prosjektgruppe vil ha tett kontakt fortløpende, og prosjektgruppen vil ha jevnlige møter med alle ansatte på Gjøvik legesenter.
Konklusjon: Vårt kvalitetsforbedringsprosjekt kan bidra til hyppigere bruk av tolk og høyere kvalitet på helsetjenesten som ytes, og argumentene for å gjennomføre prosjektet veier tyngre enn utfordringene knyttet til endring.
Tema/problemstilling: Vi har gjennom egne observasjoner erfart at det i liten grad brukes profesjonelle tolker i konsultasjoner hvor det er behov for tolk i allmennpraksis. Ofte benyttes familiemedlemmer, venner, barn og annet helsepersonell i stedet. Våre erfaringer underbygges av rapporter som bekrefter en uttalt bruk av ikke-profesjonelle tolker i allmennpraksis. Denne problemstillingen ble ytterligere aktualisert i 2016 ved at bruk av barn under 18 år som tolk ble forbudt ved lov. Vi har tatt utgangspunkt i Gjøvik legesenter hvor vi har registrert at mange asylsøkere har behov for profesjonell tolk, og vi ønsker å fremme enkle tiltak som kan øke bruken av profesjonelle tolker ved dette legesenteret.
Mål: Å øke antall tolkede konsultasjoner blant de med behov for tolk med 50% i løpet av perioden med kvalitetsforbedring.
Kunnskapsgrunnlag: Vi har tatt utgangspunkt i det norske lovverk, Helsedirektoratets veileder og et eget formulert PICO-spørsmål (Population, Intervention, Comparison, Outcome). 1. juli 2016 ble det hjemlet i lov at bruk av barn under 18 år som tolk er ulovlig. Ifølge ”Lov om pasient- og brukerrettigheter” § 3-5 har pasienter rett til informasjon tilpasset individuelle forutsetning som bl.a. kultur- og språkbakgrunn. Helsepersonell har etter Helsepersonellovens § 4 plikt til å yte forsvarlig helsehjelp, og herunder er bruk av tolk en viktig faktor i et multikulturelt samfunn. Helsedirektoratets “Veileder om kommunikasjon via tolk - for ledere og personell i helse- og omsorgssektor” støtter inn under lovverket, samtidig som FNs barnekonvensjon dras inn som støtte for fraråding av bruk av barn som tolk. PICO-spørsmål ble formulert på bakgrunn av lovgrunnlaget samt Helsedirektoratets anbefalinger. Kunnskap om dagens praksis er hentet fra vår kontaktperson på Gjøvik legesenter samt Gjøvik kommune.
Tiltak og indikatorer: Vi foreslår tiltak som skal gjøre at et økt antall med behov for tolk får tilbud om dette ved timebestilling. Tiltakene skal samtidig øke identifisering av pasientene med behov for tolk og gjøre tolk til et tilbud ved alle konsultasjoner det er nødvendig. De aktuelle kvalitetsindikatorene subgrupperes i struktur-, prosess-, og resultatindikatorer. Vi har valgt strukturindikatoren “tilgjengelighet på tolk i kommunen”, og prosessindikatoren “andelen tolkede konsultasjoner blant de med behov”.
Organisering: Prosjektgruppen skal bestå av et utvalg av egnede personer med helsefaglig bakgrunn. Det trengs en kontaktperson på Gjøvik legesenter som kjenner godt til det kliniske mikrosystemet. Kontaktperson og prosjektgruppe vil ha tett kontakt fortløpende, og prosjektgruppen vil ha jevnlige møter med alle ansatte på Gjøvik legesenter.
Konklusjon: Vårt kvalitetsforbedringsprosjekt kan bidra til hyppigere bruk av tolk og høyere kvalitet på helsetjenesten som ytes, og argumentene for å gjennomføre prosjektet veier tyngre enn utfordringene knyttet til endring. | en_US |