Drivkrefter og barrierer for omstilling. En casestudie av utvikling og spredning av velferdsteknologier i Kommune-Norge.

Abstract

I et samfunn med en demografisk aldring og stadig høyere forventninger om effektivitet og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene er det behov for å tenke nytt rundt hvordan helse-og omsorgstjenestene er organisert og produsert. Velferdsteknologi er et relativt nytt felt og spesielt offentlig sektor er lite forsket på når det gjelder innovasjonsprosesser. Med denne oppgaven ønsker vi å studere hvordan innovasjonssystemet i kommunesektoren påvirker opptak og spredning av velferdsteknologier i det eksisterende helse- og omsorgssystemet. Oppgaven tar utgangspunkt i et systemperspektiv og et flernivåperspektiv som skal belyse hvordan aktører og deres relasjoner spiller inn i spredningsprosesser, samt hvordan samspillet mellom nisjer, sosiotekniske regimer og landskap er av betydning for oppskalering av velferdsteknologi. Formålet med oppgaven er derfor å bidra til ny kunnskap om systematisk arbeid med spredning av velferdsteknologier. Med bakgrunn i litteratur om innovasjon i offentlig sektor, innovasjonssystem, ”multi-level perspective” og diffusjonsteori, presenterer oppgaven en kvalitativ casestudie hvor hensikten er å forstå hvordan søk og spredning av velferdsteknologiske løsninger skjer i norske kommuner. Studien finner at spredning i dag hovedsakelig er nettverksbasert, og at disse kanalene ofte er tilfeldige og fragmenterte. For at velferdsteknologi skal bli en integrert del av helsetjenestetilbudet i kommunene er det dermed behov for mer systematikk og flere formelle aktører og instanser som kan drive innovasjons- og spredningsarbeidet fremover. Innovasjon skjer ikke isolert og samarbeid gjennom ulike nettverk med leverandører, forskning eller andre kommuner kan være en viktig drivkraft for å øke kompetansegrunnlaget i kommunene. I dag er kommuner lite koblet på forskning og går dermed glipp av potensielt viktig kunnskap. Studien viser likevel at flere nasjonale programmer allerede er igangsatt for å øke insentivene for å dele erfaringer og løsninger. Velferdsteknologicaset illustrerer at det er flere velferdsteknologiske pilotprosjekter som er satt i gang, både på eget initiativ, gjennom forskningsprosjekter og gjennom ulike programmer. Grunnet etablerte normer, regler og rutiner i kommunene skjer dette likevel gjennom langsomme prosesser. Overordnet blir derfor velferdsteknologi i begrenset grad tatt i bruk i Kommune-Norge. Barrierene for å endre seg i kommunene er hovedsakelig relatert til manglende kompetanse, organisering og ledelse. Dette indikerer at det fortsatt er behov for en større satsning på systematisk spredning. I oppgaven blir derfor flere forslag til hvordan kommuner kan jobbe mer strategisk med innovasjon og spredning diskutert.