| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om hvordan hjelpepleiere håndterer utfordrende situasjoner i omsorgen for demente pasienter. Jeg vektlegger den hverdagslige samhandlingen mellom pasient og pleier, og hvordan pleierne opplever og håndterer situasjoner der pasienter motsetter seg omsorg og pleie. I 2009 ble lovverket om bruk av tvang regulert: Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A åpner for at helsehjelp kan gis til pasienter som mangler samtykkekompetanse og som motsetter seg nødvendig helsehjelp, når det er fattet lovlig vedtak. Bruk av tvang i omsorgsarbeid er utfordrende, og et mål med denne oppgaven er å undersøke hva erfarne hjelpepleiere opplever som spesielt krevende. Pleiernes fortellinger om strategier for å unngå tvangsbruk tillegges stor vekt. Lovverket som omhandler tvang fungerer som et bakteppe i analysen av pleiernes fortellinger. Tilsynsrapporter viser til mangelfull lovanvendelse blant sykehjemsansatte, og jeg ønsker å undersøke hvilke utfordringer hjelpepleiere har med de nye lovbestemmelsene. I tillegg ønsker jeg å undersøke hva hjelpepleierne forstår med "tvang" i omsorgen for demente pasienter. Datamaterialet består av kvalitative samtaleintervjuer med 12 voksne hjelpepleiere. Materialet knytter tvang til flere aspekter ved arbeiet på sykehjem. Pleierne innledet gjerne fortellingene sine med å snakke om tvang, men stort sett hadde de en selvoppfatning om at de ikke bruker tvang i arbeidet sitt. Fortellingene deres viser derimot til utstrakt bruk av tvang ovenfor demente pasienter. Det er tydelig at den fysiske tvangen er uønsket, men like vel tas i bruk. Materialet vitner om bruk av fysisk tvang uten at det blir vurdert om forutsetningene for å bruke slik tvang er til stede, og uten at vedtak blir fattet. I tillegg til liten bruk av kunnskapsbasterte strategier, viser materialet at pleierne har utilstrekkelige kunnskaper om Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. I følge Abbot (1988) er en profesjons oppgave å tilby eksperttjenester for å behandle eller løse menneskelige problemer. I de fleste profesjoner vil det praktiske arbeidet være knyttet til et formelt kunnskapssystem. Strategiene som pleierne forteller om, viser til mangelfulle kunnskaper om hvordan motstand og krevende pasientatferd bør forstås. Fortellingene deres vitner om liten bruk av strategier som baserer seg på kunnskap om demens og krevende atferdstyper. Pleiernes jurisdiksjon samsvarer ikke med deres faktiske arbeidsoppgaver, og dermed blir deres formelle kunnskaper utilstrekkelige når de skal løse problemer i sitt arbeid. Pleierne opplever derfor ofte å stå uten andre alternativer enn å tåle motstand og avvisning fra pasientene. Å håndtere demente pasienter på sykehjem er et krevende omsorgsfelt, og pleierne står ofte uten kunnskapsbaserte strategier til å håndtere faglige og etiske dilemmaer. Jeg vil derfor påstå at pleierne på dette området er "sviktet" av faget sitt. En vanlig holdning til eldreomsorgen er at økt bemanning vil bidra til bedre vilkår for pasienter og pleiere ved at pleierne får mer tid til hver pasient. Økt bemanning vil utvilsomt kunne bidra til at pleierne får mer tid til å gjøre det de oppfatter som meningsfullt i sitt arbeid. Men for å oppfylle lovens krav om faglige og etiske vurderinger av tvangstiltak, vil ikke økt bemanning nødvendigvis ha noen effekt. Det er ikke gitt at flere hender bidrar til økt kunnskap eller bedre mestring av utfordrende situasjoner. I oppgaven gir jeg detaljerte beskrivelser av hverdagsfenomener på norske sykehjem - vanlige situasjoner som innebærer store faglige og etiske utfordringer. For å øke bevisstheten rundt tvang og andre etiske utfordringer må ikke bare pleiernes praksis diskuteres. Det må utvikles kunnskap om krevende pleieoppgaver, og et mål bør være å finne løsninger som bidrar til å styrke kvaliteten på omsorgen. | nor |