| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler overordnet om likekjønnede familier, mer inngående om likekjønnede foreldres subjektive erfaringer knyttet til familie og foreldreskap. Med likekjønnede menes det par av samme kjønn som sammen har fått barn. I Norge står den heteronormative kulturen og familieidealet med barn sterkt, og reproduktive rettigheter og muligheter har lenge vært sett på som forbeholdt mann og kvinne sammen. Homofile og lesbiske er nå en gruppe som har blitt langt mer synlig i samfunnet enn tidligere. Med rettigheter innad lovverket som gjør diskriminering forbudt og gir rett til likestilling, har mye av stigmaet som tidligere var knyttet til det å ha en homofil legning forsvunnet. Etter at det kom en kjønnsnøytral ekteskapslov i januar 2009 som erstattet partnerskapsloven av 1993, fikk likekjønnede så vel som retten til å inngå ekteskap, også rettigheter til reproduktiv bistand. Disse rettighetene gav lesbiske par mulighet for assistert befruktning med donorsæd, samt at likekjønnede fikk retten til å bli vurdert som adopsjonsforeldre. Muligheten for adopsjon er derimot praktisk ikke mulig, ettersom ingen av Norges adopsjonssamarbeidsland godtar adopsjon til likekjønnede foreldre. Eggdonasjon og surrogati er forbudt i Norge, noe som gjør at homofile menn eventuelt må reise til utlandet for å få bistand til reproduksjon. Det er dermed slik at det i praksis er ulike muligheter for reproduktiv bistand når det kommer til kvinnelige par og mannlige par, hvor mannlige par i praksis ikke har rettigheter til bistand. Problemstillingen min består av et spørsmål, som blir besvart gjennom to analysekapitler: 1. Hvilke erfaringer har likekjønnede foreldre gjort når det gjelder retten til å få barn og deltagelsen som foreldre i samfunnet? Problemstillingen min tar utgangspunkt i T. H Marshalls teorier om medborgerskap og hans medborgerskapsteori som går på utvikling av sivile, politiske og sosiale rettigheter hos borgere i et samfunn. Marshalls teori har av Ken Plummer blitt utvidet til og også å innebære en fjerde dimensjon, intimt medborgerskap. Intimt medborgerskap går ut på den personlige valgfriheten individer i dag har når det kommer til egen kropp, valg av partner og egen livsstil innenfor den intime sfæren. Gjennom det intime medborgerskapet har oppgaven sett på dimensjoner innenfor rettigheter og deltagelse, og hvordan parene subjektivt opplever dette som foreldre i møtet med ulike kontaktsoner og i møtet med omgivelsene. Hovedfokuset gjennom oppgaven har dermed vært likekjønnede foreldres subjektive erfaringer knyttet til familie og foreldreskap. For å belyse dette har jeg benyttet meg av kvalitative intervjuer med fem likekjønnede par, hvorav fire kvinnelige par og ett mannlig par. I det første analysekapitlet ser jeg på likekjønnedes reproduktive rettigheter, og deres mulighet til bistand. Her er det store kjønnede forskjeller, hvor kvinnene har mulighet for bistand både fra myndigheter og fra private helseaktører, mens menn ikke har slik mulighet for reproduktiv bistand. Menn må derfor gå utenfor lovverket og benytte surrogati i utlandet, noe som skaper usikkerhet og følelsen av å bli behandlet annerledes på grunn av sitt kjønn, samt møter med vanskelige byråkratiske systemer og rutiner. Mennene opplever altså både praktisk og teoretisk å ha færre reproduktive rettigheter enn kvinner. Det er også en stor forskjell mellom opplevelsen av rettigheter mellom de øvrige kvinnelige parene og et av de kvinnelige parene som fikk sitt første barn før den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble implementert. Dette paret opplevde å bli møtt av lite kompetente systemer og tungrodde rutiner ved stebarnsadopsjon. I det andre analysekapitlet ser jeg på likekjønnedes erfaringer og opplevelser rundt deltagelse i samfunnet som foreldre. Dette innebærer hvordan de opplever sin situasjon som likekjønnede foreldre og hvordan de opplever å bli møtt av omgivelsene. Felles for parene er at de ikke oppfatter seg selv som noe radikalt annerledes enn familier bestående av andre konstellasjoner, og de trakk ofte likhetstrekk mellom sin egen familie og heterofile familier de kjente. For parene var det viktig å vise at de både var og levde som tilnærmet alle andre «tradisjonelle» familier. Opplevelsen av å leve som alle andre var viktig for parene å kommunisere, og det opplevdes som sentralt for deres følelse av deltagelse i samfunnet. Å leve som alle andre førte med seg ulike reaksjoner fra omgivelsene, som jeg hovedsakelig har delt inn i aksept, intoleranse og uvitenhet. For å håndtere slike reaksjoner har parene ulike strategier som innebærer åpenhet rundt sin familie, nøytraliseringsstrategier som gir parene en mulighet til å avvæpne negative eller sårende kommentarer ved at de legger problemet over på den parten som kommer med negative ytringer, og til slutt en slags påtatt naivitet hvor parene forklarer at de kanskje ikke nødvendigvis skjønner når omgivelsene rundt dem kommer med negative kommentarer eller viser negative holdninger. Til sist har jeg sett på hva disse to dimensjonene med rettigheter og deltagelse gjør med anerkjennelse for parenes valg av samliv og familiekonstellasjon. Her konkluderer jeg med at parenes økte rettighetsdimensjoner og deltagelsesdimensjoner innenfor medborgerskap har bidratt til å gi likekjønnede familier utvidede valgmuligheter til å leve slik de ønsker, noe som kan gi en utvidet følelse av anerkjennelse for sitt samliv og sitt familieliv. | nob |