| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven har jeg undersøkt hvordan Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design legitimerer seg selv som en offentlig finansiert organisasjon. Det offentlig finansierte kulturlivet tilhører fellesskapet, og organisasjoner som mottar offentlig støtte må kontinuerlig legitimere seg selv for å overbevise publikum og Kulturdepartementet om at de fortjener støtte. Det overordnede forskningsspørsmålet er som følger: Hvilke utfordringer er knyttet til målet om å nå et bredt og mangfoldig publikum, og hvordan legitimerer Nasjonalmuseet seg selv, som en offentlig eid organisasjon, i lys av disse utfordringene? Analysen er basert på tolv semistrukturerte intervjuer med ansatte fra ledelsen, styret og andre ansatte som arbeider ved de respektive visningsstedene Nasjonalmuseet består av (Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalmuseet – Arkitektur, og Landsdekkende program). Hovedgrunnlaget for analysen er de kvalitative intervjuene, men jeg har også supplert med kulturpolitiske dokumenter for å vise hvordan museet er påvirket av kulturpolitiske rammebetingelser. Oppgaven har basert seg på det Larsen (2013a) kaller den nye kultursosiologien, som anlegger kultur som perspektiv heller enn som forskningsobjekt. Jeg er interessert i hva informantene sier og ikke hva de faktisk tenker eller gjør. På den måten vil jeg få kunnskap om hva som er legitimt å si i den offentlige situasjonen informantene befinner seg i. Det teoretiske perspektivet som ligger til grunn for analysen er Luc Boltanski og Laurent Thévenot (2006 [1999]) sin teori om rettferdiggjøring, for å undersøke hvilke verdier Nasjonalmuseet aktiverer i legitimeringsarbeidet. Ved hjelp av ny-institusjonell organisasjonsteori (Meyer & Rowan, 1977 og Powell & DiMaggio, 1983) har jeg undersøkt hvordan Nasjonalmuseet forholder seg til omgivelsene i legitimeringen av seg selv. Utfordringene Nasjonalmuseet står overfor er i følge informantene at nordmenn er "skeptiske til finkultur". Nasjonalmuseet blir av mange oppfattet som en elitistisk organisasjon, noe som står i kontrast til de egalitære verdiene i det norske samfunnet (Skarpenes, 2007). Når museets kjernepublikum i tillegg består av hvite kvinner med høy utdannelse står museet overfor en legitimeringsproblematikk, både overfor publikum og kulturpolitikerne. I tillegg må museet legitimere seg selv overfor kunstfeltet (sine egne) for å vise at de ivaretar den kunstneriske autonomien. I analysen finner jeg at Nasjonalmuseet veksler mellom det inklusive og eksklusive i sitt legitimeringsarbeid. For å ivareta autonomien er det viktig for Nasjonalmuseet at det kunstneriske arbeidet og innholdet i utstillingene blir holdt intakt. De kan senke terskelen på formidlingen, men ikke innholdet. Gjennom det jeg har kalt en lag-på-lag-formidlingsstrategi viser Nasjonalmuseet at de henvender seg til ulike lag i befolkningen. Lag-på-lag formidling er museets måte å legitimere seg på, ikke bare overfor publikum (viser at de er inklusive) og kunstfeltet (viser at de er eksklusive), men også overfor Kulturdepartementet (viser at de er demokratiske). Museet beholder det faglige ambisjonsnivået om å fremme kvalitetskunst, samtidig som kunsten formidles på ulike plan, de er både inklusive og eksklusive. Slik jeg tolker det er lag-på-lag formidling museets måte å håndtere kulturpolitiske betingelser uten å oppheve det å være et museum med faglige interesser og kunstneriske standarder. Lag-på-lag formidling kan på den måten ses som en form for demokratisering i praksis og er en viktig del av Nasjonalmuseets ethos kommunikasjon overfor Kulturdepartementet. Ivaretagelsesaspektet står også sterkt hos de ansatte. For å rettferdiggjøre at de ikke alltid når alle legitimerer Nasjonalmuseet seg selv ved å fremme kunsten som et kollektivt gode i samfunnet. Selv om museet noen ganger er smale i repertoaret så er det nødvendig, fordi de tar vare på den norske kunstarven. Kunstens betydning for samfunnet blir her gitt en større verdi enn hvorvidt den når et stort publikum. Den er en del av den norske kunst- og kulturarven, og det er til samfunnets beste å ta vare på den. I 2020 vil et nytt Nasjonalmuseum stå klart på Vestbanen i Oslo. Det blir Norges dyreste kulturbygg, noe som gjør at Nasjonalmuseets behov for å legitimere seg selv blir enda større. For å få oppslutning hos den betalende offentlighet må museet vise at de skal bli enda mer tilgjengelig. Sentralt i legitimeringsarbeidet står Vestbanens potensiale til å bryte med de utfordringene museet i dag står overfor. Med utgangpunkt i det empiriske materialet har jeg lokalisert fire overordnede argumenter som benyttes i Nasjonalmuseets legitimering av Vestbanen. For det første vil Nasjonalmuseet skape en sterkere identitet med et samlet bygg. Byggene fremstår i dag som segregerte og det er vanskelig å kommunisere en tydelig profil som et samlet Nasjonalmuseum. For det andre vil museet på Vestbanen kunne skape en større kontekstuell sammenheng mellom de ulike samlingene, som i dag er fordelt på ulike visningssteder. Dette vil ifølge informantene gi publikum en større visuell opplevelse av kunsten som stilles ut. For det tredje vil det nye museet bli en offentlig arena. Målet er at et nytt museum skal bryte med de fysiske og sosiale barrierene som i dag hindrer den brede delen av befolkningen fra å komme, noe som gjør at Vestbanen fremstår som et demokratisk prosjekt. For det fjerde vil det nye bygget føre til nasjonal og internasjonal anerkjennelse. De ansatte refererer kontinuerlig til internasjonale museer og spesielt Operahuset i Bjørvika, som forbilder. Den effekten Operahuset har hatt for operakunsten fremstår som en viktig del av legitimeringsarbeidet. Dette har jeg kalt ”Operahuseffekten”. Operahuset har vist at det er mulig for finkulturelle organisasjoner å lykkes i et egalitært land, som Norge. Ved å etterligne (DiMaggio & Powell, 1983) Operahuset, og andre kjente kulturorganisasjoner, viser Nasjonalmuseet at det nye museet på Vestbanen også har mulighet til å lykkes. | nob |