| dc.description.abstract | Oppgaven handler om barns samhandling i en basebarnehage og i en avdelingsbarnehage. Etter barnehageforliket i 2003 har det vært en sterk vekst i barnehageutbygging i Norge, og flere nye barnehagemodeller har blitt etablert. Basebarnehager er en av disse, og kjennetegnes ved at de har en annen organisering og utforming enn de tradisjonelle avdelingsbarnehagene. Det har vært mye diskusjon knyttet til etableringen av de nye basebarnehagene. Det har blant annet vært diskutert om basebarnehagens størrelse og organisering fører til dårligere kvalitet for barna. Uroen knyttet til basebarnehager dreier seg ikke om barn har like rettigheter. Det kan heller knyttes til i hvor stor grad barnehagen klarer å innfri i forhold til noen forventinger om hva som er en god barndom. Det handler kanskje mer om at moderne basebarnehager synligjør noe av den profesjonalisering og institusjonalisering som barnehagen faktisk er. Utviklingen synliggjøres når en går bort fra en barnehage som har fremstått som hjemmekoselig og i større grad innredet utfra personalets smak, og over på barnehagebygg som i større grad begrunner utforming utfra rettigheter hos barna, nye lovverk med fokus på læring, og at alle barn skal ha rett på plass i barnehagen. Bekymringen knytter seg til hvilke konsekvenser de nye betingelsene har for barna og deres utvikling. Problemstillingen er: Hvilke konsekvenser kan romlige og organisatoriske forskjeller i avdelingsbarnehage og basebarnehage ha for barns samhandling og læring – sammen med andre barn og sammen med voksne i barnehagen? – Kan eventuelle forskjeller i samhandling og læring settes i sammenheng med endringer i barns sosialiseringsprosesser? Teoretisk perspektiver De teoretiske perspektivene som inndras er: 1) barndom i det moderne samfunn, 2) sosiologiske teorier om barn og barndom og 3) barn som aktører – interaksjonsteorier, og pedagogiske perspektiver om roms betydning. Barndom i det moderne samfunn gir et historisk perspektiv på hvordan barndom i Norge har endret seg, og noen karakteristiske trekk ved moderne barndom. Sosiologiske teorier om barn og barndom handler om sosiologiens klassiske sosialiseringsteorier, aktør- og struktur-dilemmaet og mer spesifikt sosialiseringsteorier rettet mot barn. Det omfatter også en presentasjon av det som ofte omtales som "Den nye barndomssosiologien". I den siste delen presenterer jeg fire perspektiver på interaksjon mellom barn, som alle er basert på aktørteorier, men med litt ulik vekt på hva barn utvikler gjennom interaksjon med jevnaldrende. I tillegg introduserer jeg et perspektiv på rommets betydning for læring hentet fra pedagogikken. Det er disse interaksjonsteoriene jeg i hovedsak benytter i min analyse. Metode Jeg har foretatt en etnografisk undersøkelse, et kortvarig feltarbeid (Hammersley og Atkinson 1987) i en basebarnehage og i en avdelingsbarnehage. Gjennom en dybdestudie forsøker jeg å si noe om de to casene (barnehagene). Intensjonen med feltarbeidet har vært å samle data om barns samhandling i to ulike barnehager for å undersøke barns interaksjon i sammenheng med barnehagers utforming og organisering. Funn og konklusjon Interaksjon med andre barn og voksne danner grunnlaget for barns sosialisering i barnehagen, og her finner jeg forskjeller mellom de to barnehagetypene. Interaksjon kan ha ulike funksjoner i jevnalderinteraksjonen, nemlig at barn tilegner seg: 1) Kompetanser, 2) Regler for samhandling, 3) Evne til kontroll og 4) Gruppeidentitet. Debatten om base- og avdelingsbarnehagen kan oppleves som polarisert. Jeg mener det må være en fordel å se barnehagene samlet ut fra hva de kan tilby barn i forhold til 1) alder og utviklingsbehov og 2) moderne kompetanse krav. For den aldersgruppen jeg har observert, tilbyr barnehagene noen ulike samhandlings og læringsmuligheter, som kan kobles til de romlige og organisatoriske forhold. I den grad de sier noe om endringer i barns sosialiseringsprosesser, har det sammenheng med endring i hva som forventes av barn, med hensyn til til moderne kompetansekrav. Det handler om barns dobbeltsosialisering som har økt betydningen av barns selvsosialisering, og moderne samfunns krav til individet som har sammenheng med individuering, og individualisering. Jeg finner at basebarnehagen som sosialiseringsarena har noen strukturerende egenskaper, som både muliggjør primær-, sekundær- og selvsosialisering, og at avdelingsbarnehagen som sosialiseringsarena har noen strukturerende egenskaper som i større grad muliggjør primærsosialisering. | nob |