Elevmedvirkning En studie av elevers opplevelse av hvordan elevmedvirkning kan bidra til økt motivasjon for å fullføre videregående opplæring

Abstract

En kvalitativ undersøkelse av den dynamiske betydningen elevmedvirkning og konstruktive relasjoner kan ha som motivasjon for mestring og læring. Med den hensikt å få flere elever til å fullføre videregående opplæring. Ved hjelp av i opplæringen å anvende eksisterende modeller, strategier og fenomen som innehar en positiv tilnærming for å gå «Veien videre.». Med det formål å skape muligheter og gi elevene alternative løsninger som muliggjør at den enkelte elev med hjelp kan øke sannsynligheten for å lykkes med å nå målet. I første omgang med hensyn til sin skolegang og dernest for å bli en produktiv del av samfunnet forøvrig. Problemstillingen avdekker at elevene ikke alltid får innfridd sine valg. Det blir derfor en blant flere utfordringer, med hensyn til å fullføre studieløpet. Situasjonen illustreres ved hjelp av aktuelle artikler fra dagspresse og faglitteratur over tid. Mer enn 600 elever tolker resultatene av Elevundersøkelsen 2015 ved sin skole. To informanter ser på Læringsplakaten og studerer momenter omkring elevmedvirkning i et individ og systemperspektiv: Eksempelvis hvordan informanten som er representert ved eleven- opplever sin utvikling av sosial og kulturell kompetanse. Videre hvordan informanten oppfatter at motivasjon for læring med tilpassede muligheter, strategier og elevmedvirkning er til stede. Deretter hvordan informanten ser lærerens rolle og samarbeid. Informanten som representerer skolen gjør praktisk bruk av Læringsplakaten. Ved hjelp av intensjonene i Læringsplakaten fåes informasjon, blant annet om informanten sin erfaring med hensyn til sosial og kulturell kompetanse, motivasjon for læring og læringsstrategier med elevmedvirkning. Med eleven i sentrum synliggjøres grad av tilpasset opplæring og likeverdige muligheter i lys av lærerens kompetanse og rolle. Omfang av samarbeid med hjemmet og lokalsamfunnet er nødvendig for å oppnå ønsket resultat. De innblikk jeg med min tilnærming får, gjør at jeg konkluderer med at der på flere nivå brukes mye tid til å kartlegge og iverksette tiltak omkring eleven. Kunnskapsministeren bekrefter dette i brev til meg. Departementet iverksetter prosjekter og gjør undersøkelser omkring eleven og frafallet i videregående skole på nasjonalt, regionalt og lokalt plan. Undersøkelsene resulterer i rapporter. Rapportene fører til ytterligere spørsmål som igjen leder til nye undersøkelser og rapporter. Skoleeierne gjennomfører i tillegg egeninitierte registreringer og undersøkelser med rapporter. Alt dette er tidkrevende. Jeg mener at det meste av de anvendte ressursene tilfaller eleven indirekte. Det blir derfor etter mitt skjønn lite hensiktsmessig og ikke slik det innledningsvis er tenkt. Kunnskapsministeren velger å beholde Elevundersøkelsen- på tross av at skoleeierne ikke ønsker å gjøre det. Det synes jeg er bra, for Elevundersøkelsen har eleven i sentrum og spør elevene direkte. Tilnærmingen er i tråd med de modeller, strategier og fenomen jeg velger å benytte. Jeg tenker det er anvendelige metoder for å få større nærvær. Det at situasjonen fortsatt er vedvarende over så mange år- mener jeg bekrefter min konklusjon. Jeg tenker at et større fokus på lærerens rolle og elevens medvirkning i interaksjon kan øve innflytelse og endre tilstanden. Målet om at ungdommen gjennomfører og består videregående skole antar jeg vil bli mer tilgjengelig for flere. Å beholde Elevundersøkelsen oppfatter jeg er ett av mange skritt i riktig retning.