Lærerens relasjon til eleven i lys av Honneths teori om anerkjennelse

Abstract

Sammendrag Temaet i avhandlingen består i en teoretisk utforskning av lærerrollen. Min tilnærming er Axel Honneths anerkjennelsesteori. Avhandlingen består av to hovedkapitler. Kapittel 1 presenterer Honneths anerkjennelsesteori. Honneth skiller mellom tre anerkjennelsessfærer; kjærlighet, rettslig anerkjennelse og sosial verdsetting. Til disse hører tre komplementære former for krenkelser. Anerkjennelse innenfor hver sfære utgjør et ontogenetisk trinn i individets utvikling da det må erfare alle former for anerkjennelse for fullt ut å utvikle autonomi. Anerkjennelsesformen kjærlighet skiller seg ut fra de andre fordi kjærlighet danner grunnlaget for å tre inn i et intersubjektivt forhold. Det vil si at kjærlighet er en forutsetning for evnen til å skape nye relasjoner. Følgelig er den også en forutsetning for de andre anerkjennelsesformene; den rettslige og sosial verdsetting. Hver form for anerkjennelse utvikler et «positivt, praktisk selvforhold»: Kjærlighet utløser subjektets grunnleggende selvforhold selvtillit, den rettslige anerkjennelse gir allmenne rettigheter og med det selvrespekt som borger og endelig sosial verdsetting, hvor felles verdier og normer deles og danner grunnlaget for selvverdsetting hos subjektet. Kapittel 1 avslutter med Honneths systematiserte graderinger av former for krenkelser som motsvarer hver enkelt anerkjennelsesform. Det sentrale med Honneths graderinger er i hvilken grad krenkelsene skader individets selvforhold. Et hovedanliggende hos Honneth er at erfaring av ringeakt kan motivere til en kamp om anerkjennelse. Hans bok «Kamp om anerkjennelse» har status som et sosialfilosofisk hovedverk. Her fremheves betydningen av sosiale relasjoner for utvikling av identitet. I kapittel 1 peker jeg på noen svakheter ved teorien. Kapittel 2 handler om hvordan lærerens relasjon til eleven kan utvikles med anerkjennelsesteorien som et verdigrunnlag. I dette kapitlet argumenter jeg for at man verken kan eller bør stille et kjærlighetskrav til læreren. Kapitlet introduserer av den grunn en følelsesmessig anerkjennelsesform som kategoriserer under empati, dvs. anerkjennelse av elevens opplevelsesverden. Avhandlingen inneholder kritiske betraktninger til denne formen for anerkjennelse. Fordi empati eller anerkjennelse av elevens opplevelsesverden divergerer i innhold fra Honneths anerkjennelsesform i kjærlighetssfæren har den fått betydelig plass. Søkelys rettes deretter mot en «estetisk» dimensjon som sentral for menneskets utvikling av tillit til verden. Honneths anerkjennelsesteori berører ikke dette grunnleggende forhold ved utvikling av autonomi. Det grunnleggende i kjærlighetssfæren innebærer at elevens kroppslige behov løftes opp som et sentralt anliggende. Følgelig presenteres og drøftes forskjellige problemstillinger i forhold til barns fysiske behov på skolen. Deretter rettes søkelyset mot mobbing; en krenkelsesform som korresponderer alle anerkjennelsesformer etter alvorlighetsgrad. Avhandlingen avslutter med hvilke implikasjoner rettens anerkjennelsesform kan ha for lærerens relasjon til eleven og hva sosial verdsetting kan innebære for lærerrollen.