| dc.description.abstract | 1 Sammendrag Tema for oppgaven er hvordan teoritrøtte ungdommer, som under videregående opplæring er på praksisbrev, opplever utviklingen av læringsidentitet i klasserommet og i verkstedet. Mine informanter er åtte gutter som etter ungdomskolen har fått muligheten til tidlig spesialisering, gjennom deltakelse på dette tilbudet. Guttene har derfor erfaringer både fra ti år i klasserommet, og fra to år i verkstedet under tiden de har vært på praksisbrev. Mitt teoretiske utgangspunkt er situert læringsteori (Lave og Wenger 1991,1998), og i oppgaven ser jeg på hvordan guttene opplever sin rolle som perifer legitim deltaker i de to praksisfelleskapene. Oppgaven handler om hvordan guttene opplever disse to praksisfelleskapene som læringsarena, og hva de gjør med utviklingen av deres læringsidentitet. Jeg ser også på om deres erfaringer med tidlig spesialisering, kan understøtte tilbudet om praksisbrev, som permanent frafallsforebyggende tilbud i videregående skolen. Oppgaven bringer fram ungdommenes egne erfaringer med praksisbrev, og ser på om dette kan være en alternativ læringsbane for teoritrøtte ungdomsskoleelever. For å få tak i guttenes egne opplevelser og selvforståelse, har jeg valgt en kvalitativ tilnærming og et semi-strukturert dybdeintervju, som metode fot datainnsamling. Jeg har intervjuet åtte gutter på praksisbrev, for å finne ut hvordan de opplever klasserommet og verkstedet som læringsarena. Jeg har også intervjuet guttens mentorer ute på verkstedene, for å få deres fortellinger om guttene. Dette er gutter som møter grunnskolen med naturgitt nysgjerrighet og lærelyst. Jeg finner stadig mindre av dette utgangspunktet oppover i skoleårene. En av guttene beskriver det som manglende skolevilje, noe jeg derimot ikke tolker som manglende lærelyst. Et av funnene i undersøkelsen er at guttene opplever at skoleviljen «fader» ut i klasserommet. Lærelysten forsvinner ikke, men finner sine mestringsarenaer på fritiden. I garasjen og på gutterommet får guttene mye nyttig kompetanse gjennom «mekking» og «gameing». Guttenes opplevelse av ikke-mestring topper seg i møte med ungdomskolen og karaktersystemet. Da blir avstanden mellom det lærerne forventer av kunnskap, og det de kan levere, synlig i form av dårlige karakterer og tilbakemeldinger. Guttene gir uttrykk for at de blir helt satt ut av prestasjonspresset i klasserommet. Hjemme blir også lekser et stort konflikttema, fordi foreldrene maser, og oppleves som skolens forlengede arm. Undersøkelsen viser at guttene gradvis møter på større og større faglige utfordringer gjennom hele grunnskolen, og deres syn på egen evne til å lære og deres identitetsutvikling preges av nederlagene, mangel på anerkjennelse, manglende mestringsfølelse og tilhørighet i klasserommet. Samværet med venner, er det som holder hode over vannet i skolehverdagen. I oppgaven bruker jeg et sosiokulturelle perspektivet for å analysere læreprosessene i klasserommet og i verkstedet. Mine funn tyder på at guttene ikke møter sine optimale utviklingssoner, og de når ikke fram i forhandlinger om meningsfelleskap, i klasserommet. Situert læringsteori har begreper som beskriver gode læringsbaner, hvor guttene som legitime perifere deltakere blir tatt fra novice til fullverdig deltaker. I stedet opplever guttene at de sliter med å finne gode læringsbaner i klasserommet og at de gradvis blir ekskludert fra læreprosessene. Forklaringen kan være at guttene ikke blir fullverdige deltakere i praksisfelleskapet. Et funn i oppgaven er at guttene tar mye av skylden for dette selv, når de opplever at de ikke leverer, det lærerne forventer. Og det er ikke like enkelt å være «sin egen lykke smed», når det butter imot. Praksisbrev dukker i slutten av ungdomskolen opp som en mulighet for en mer praksisnær læringsbane. Guttene skifter da læringsarena fra klasserommet til verkstedet, og her går forhandlingene om meningsfelleskap mye bedre. Jeg finner at guttenes sine sterke sider passer verkstedet bedre enn klasserommet, her er de på hjemmebane. I verkstedet skjer det ikke bare faglig læring. De blir god til å tømre, sveise, kjøre truck og håndtere unger på SFO, men deres identitet endrer seg også. De blir voksne og ansvarlige, og som legitim perifer deltakere blir de etter hvert fullverdige deltakere i praksisfelleskapene. Mentorene deres forteller likelydende fortellinger. Guttene framstår som godt inkludert i arbeidsfellesskapet i verkstedene. De gode læreprosessene finner jeg i verkstedene, hvor guttene møter mentorer og kollegaer som gir dem anerkjennelse, tillitt og respekt. Resultatene blir økt mestringsfølelse og større tro på seg selv. Tilhørigheten i verkstedet gir guttene selvrespekt, de vokser på det, og blir ansvarlige. Guttenes spiller mye bedre sammen med verkstedet, og gjennom mesterlære på verkstedene, finner jeg at guttenes faglige og personlige kompetanse øker mye. Jeg finner at mentorene er med på å bygge bro over deres nåværende og deres framtidige identitet. Guttenes læringsidentitet og sjølforståelse får ny næring, ny energi og drive, til å møte framtida med. Jeg antar at ungdommens identitetsutvikling kunne tatt en helt annen vei, uten tilbudet om tidlig spesialisering etter ungdomskolen. Praksisbrev er et tilbud til teoritrøtte ungdomsskoleelever som ønsker seg tidligere spesialisering. Dette kan være et riktig tiltak for å få flere gjennom videregående opplæring. Studien viser at de guttene på praksisbrev beskriver seg selv som teoritrøtte, og ønsker en mer praktisk læringsbane. Guttene velges ut på grunnlag av råd fra rådgivere i ungdomskolen, og med bakgrunn i svake teoretiske skoleresultater, men med praktiske yrkespreferanser. Intervjustudien viser at muligheten til tidlig spesialisering, gjennom deltakelse på praksisbrevforsøket rett etter 10 klasse, er et tiltak som kan bidra til økt gjennomføring. Guttene beskriver erfaringer som øker deres egen lærelyst, og dermed bidrar positivt til deres identitetsutvikling. Mine funn forteller at på verkstedet opplever guttene anerkjennelse, tilhørighet og mestring, i praksisfelleskap de føler seg hjemme i. Praksisbrev opplever guttene som en god og praktisk måte og gjennomføre videregående opplæring på. De ene dagen på skolen gjør at de opplever samhørighet med andre på praksisbrev, og med den øvrige elevgruppa på vgs. Frafallskategorien er mangfoldig, og ungdom har ulike grunner til hvorfor de faller fra. Jeg har valgt og konsentrere meg om den kategorien ungdom som «fader» ut, de som egentlig slutter før de kommer til videregående. Frafall er en prosess som går over tid (Markussen, 2009), og mange av dem som faller fra, har i realiteten falt fra allerede i ungdomsskolen (K. Reegård m.fl. 2016) Frafall i videregående opplæring har holdt seg stabilt rundt 30% i tjue år. Å forstå hvorfor så mange faller fra, og hva som skal til for at færre slutter, er en viktig diskurs som denne oppgaven et innlegg i. Regjeringen har vedtatt at praksisbrev skal tilbys i alle landets fylker. Men implementeringen av tilbudet trenger mer institusjonalisert energi og driv. Parksisbrev kan bli potensielt frafalne og teoritrøtte ungdom med behov for mer praktiske læringsbaner, sin vei gjennom videregående opplæring. Tidligere forsøksordninger med mulighet til tidlig spesialisering, viste seg også å gi halvparten av deltakerne læreplass etter to år på praksisbrev. Mine funn, med støtte i tidligere erfaringer med forsøk og med støtte i guttene egne erfaringer, tyder på at praksisbrev har potensiale til å bli en læringsbane for teoritrøtte ungdomsskoleelever med praktiske yrkespreferanser. Og dermed kunne være et viktig bidra til å forebygge frafall i vgo. | nob |