| dc.description.abstract | Dette er en masteroppgave i pedagogikk som ser på forholdet mellom ambulansearbeideres yrkesutøvelse og arbeidsgiverorganisasjonenes ønske om å kvalitetssikre denne utøvelsen. Problemstillingen er Hvordan kvalitetssikres yrkesutøvelsen hos medarbeidere i ambulansetjenesten? Med et profesjonsteoretisk utgangspunkt søkes det å belyse kvalitetssikring hos ambulansearbeideres yrkesutøvelse gjennom de fire dimensjonene kompetanse, godkjenningsordninger, standardisering og skjønnsutøvelse. Hensikten med oppgaven er primært deskriptiv, å kartlegge hvordan kvalitetssikringspraksisen i norske ambulansetjenester faktisk er. Når praksisen først er avdekket, gir dette muligheter for nye undersøkelser for å se på de faktiske effektene av ulike mekanismer for kvalitetssikring. Dataene er innhentet gjennom kvalitative intervjuer med faglige ledere ved 12 av Norges 17 ambulansetjenester. Intervjuene har vært semi-strukturerte og gjennomført per telefon. Databearbeidelsen er gjort ved å kategorisere til oppgavens fire analytiske hoveddimensjoner, før dataene har vært gjenstand for analyse. Undersøkelsen er godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Funnene viser at alle undersøkte ambulansetjenester driver med kvalitetssikring av yrkesutøvelsen hos sine medarbeidere, og at de bruker varierte virkemidler i dette arbeidet. Blant annet gir tilnærmet alle ambulansetjenester tilleggsopplæring til medarbeiderne før de kan gå ut i arbeid. Halvparten forklarer dette med utilstrekkelighet i grunnutdanningen. I tillegg til dette er det ikke mulig å jobbe i ambulansetjenesten uten først å bli testet, og slik bli innrullert i en lokal godkjenningsordning for yrkesutøvelse. Kombinasjonen av formell kompetanse og godkjenningsordning bruker ambulansetjenestene for å sortere medarbeiderne i hierarkiske jobbroller. Nivåinndelingen brukes for å styre medarbeidernes ansvar og handlingsrom. Hva de har lov til og ikke lov til å gjøre. Bruken av differensierte jobbroller er utbredt, men definisjonen av, og innholdet i dem, er høyst forskjellig rundt om i landet. Dette gjør at ambulansetjenestene fremstår høyst ulike i hvordan de organiserer seg med hensyn til kompetanse, kvalitetssikring og medarbeidernes autonome handlingsrom. Selv om standardisering gjøres i alle ambulansetjenester, så er synet på standardene motsetningsfylte. Mens noen utøver sterk kontroll over yrkesutøvelsen gjennom et prosedyrisk syn på standardene, vektlegger andre virkelighetens uforutsigbarhet. Derfor utformer de standardene med en mer retningsgivende karakter og forventer at medarbeiderne også utviser selvstendig dømmekraft. Standardisering baserer seg på en beslutningsmodell hvor tenkingen er en skjematisk og logisk analyseprosess som kalles for system 2-tenkning. Derimot hevdes det at fagfolk som oftest ikke bruker en slik beslutningsprosess, men hovedsakelig gjør raske og intuitive valg basert på mønstergjenkjenning. Dette er kjent som system 1-tenking. Konkret tilbakemelding på arbeidsresultatet, altså om situasjonsforståelsen og beslutningene var riktige, er en viktig måte å bedre system 1-tenkningen. Ingen ambulansetjenester gir systematisk tilbakemelding til medarbeiderne på deres arbeidsutførelse. Dette til tross for at lovgiver har endret taushetspliktsbestemmelsene i Helsepersonelloven nettopp for at ambulansemedarbeidere skal kunne lære av sine undersøkelser og vurderinger. Denne masteroppgaven støtter seg på et teoretisk underlag hentet fra det profesjonsteoretiske domenet. For å vurdere om et profesjonsteoretisk perspektiv er legitimt analyseres offentlige dokumenter, funn i eget datamateriale og en annen masteroppgave som ser på profesjonalisering av ambulanseyrket. Det tilhører ikke denne oppgaven å vurdere hvorvidt ambulanseyrket er, eller i hvilken grad den er, en profesjon. Derimot viser materialet at ambulanseyrket i hvert fall bærer en rekke karaktertrekk som tilhører profesjonene. Innenfor profesjoners performative aspekter berører ambulanseyrket flere av sidene, slik som ytelsen av problemløsende tjenester overfor pasienter som er underlagt normative krav. I arbeidet brukes det systematisert kunnskap på enkelttilfeller, hvor det er usikkerhet om utfallet. Også innenfor profesjoners organisatoriske sider har ambulanseyrket flere trekk, slik som et delvis arbeidsmonopol, politisk konstituering og et institusjonelt imperativ. Det virker som en manglende profesjonell autonomi, men i flere sammenhenger en tydelig klinisk autonomi. To overgripende spørsmål gjenstår. For der første i hvilken grad hvert enkelt virkemiddel innenfor områdene kompetanse, godkjenningsordninger, standardisering og regulering av skjønnsutøvelse faktisk fører til reell kvalitetssikring. Det andre spørsmålet er i hvilken grad det er en indre sammenheng mellom de ulike metodene hver enkelt ambulansetjeneste bruker i kvalitetssikringsarbeidet, eller om det foreligger en inkonsistens. Er det for eksempel en sammenheng mellom den formelle kompetansen som kreves av medarbeiderne og utformingen av standardene som brukes? Denne undersøkelsen tegner et kart over det omfattende kvalitetssikringsarbeidet som drives av ambulansetjenestene, men det er behov for mer spesifikke undersøkelser for å avdekke nyansene i dette kvalitetssikringsarbeidet. | nob |