Samfunnsfag i spenning. Det norske demokratiet mellom legitimering og kritikk.

Abstract

Formålet med denne samfunnsfagsdidaktiske oppgaven har vært å undersøke hvordan spenningen mellom kritikk og legitimering manifesterer seg i samfunnsfaget på læreplan- og læreboknivå. I et forsøk på å understreke behovet for en kritisk språkbevissthet hos samfunnsfagslærere i deres møte med lærebøkene, har også potensielle didaktiske konsekvenser av denne spenningen blitt diskutert. Spenningen mellom kritikk og legitimering har blitt konseptualisert med utgangspunkt i Biesta (2009, 2012, 2015) sin tredeling av opplæringens dimensjoner: sosialisering, kvalifisering og subjektifisering. Legitimering ble knyttet opp til sosialiseringsdimensjonen, mens kritikk ble knyttet opp til kvalifiserings- («å tenke kritisk») og subjektifiseringsdimensjonen («å være kritisk»). Det er i spenningsfeltet mellom disse dimensjonene at den individuelle læreren må gjøre vurderinger i sin didaktiske praksis. Analysen tok form av en diskursanalytisk inspirert tekstanalyse av læreplanverket (formålsparagrafen, generell del av læreplan og læreplan i samfunnsfag) og et utvalg lærebøker fra årstrinnet Vg1/Vg2 (Fokus Samfunnsfag, Ditt Samfunn og Delta!). Disse tekstene ble analysert ved først å undersøke hvorvidt det var mulig å identifisere en spenning mellom kritikk og legitimering i opplæringens mandat i læreplanverket, deretter hvorvidt det var mulig å identifisere kritiske og legitimerende perspektiv på «det norske demokratiet» i lærebøkene. Analysen har antydet at denne spenningen manifesterer seg i både læreplanverket og lærebøkene, men at den manifesterer seg på forskjellige måter i disse ved at grensen for hva som legges opp til at skal legitimeres i undervisningen settes annerledes. Behovet for didaktiske vurderinger og kritisk språkbevissthet hos samfunnsfagslærere i deres møte med læreplanverk og lærebøker har blitt forsøkt understreket ved å diskutere to momenter som analysens resultater satt i fokus: didaktiske vurderinger i lys av intertekstuelle forskjeller i læreplanverk og lærebøker, samt didaktiske vurderinger i lys av spenningen mellom kritikk og legitimering av «det norske demokratiet». Denne diskusjonen viser at forholdet mellom kritikk og legitimering ikke handler om enten/eller, men om å finne en fruktbar balanse mellom to ytterpunkter – basert på den didaktiske konteksten, og lærers egen oppfatning av hva som er didaktisk ønskelig.