| dc.description.abstract | I denne avhandlingen gjennomfører jeg en klassisk dramaanalyse basert på velkjente prinsipper, av Gunnar Heibergs Tante Ulrikke (1884) og Emma Gads Et Sølvbryllup (1890). Begge disse to forfatterne hadde suksess i sin samtid, men er lite lest og oppført i senere tid. I dette tilfellet dukker spørsmålet om kanonisering av litterære verker opp. I denne avhandlingen skriver jeg meg derfor inn i forlengelse av de tre svenske og norske prosjekter, Modärna kvinnor, Spets og DeSK, som etter år 2000 har undersøkt ikke- anerkjent dramatikk av kvinnelige forfattere. Jeg har valgt å undersøke både en mann og en kvinnes verk, noe som gir et balansert kjønnsperspektiv. Gunnar Heiberg som dramatiker har hatt en varierende plass i den norske litterære kanon, mens Emma Gad i hovedsak er blitt husket som forfatterinne av etikettebøker. Derfor undersøker jeg gjennom dette prosjektet om Tante Ulrikke og Et Sølvbryllup kan gi en verdifull lesing i dag, og om de fortjener en renessanse i sine respektive nasjonale kanoner. Ingeborg Winderen Owesen (2012) har treffende sammenlignet kanon med et hittegodskontor, og gjennom dette prosjektet har jeg derfor plukket frem to forfatteres dramatiske verker fra det litterære hittegodskontor, trukket dem frem i lyset og undersøkt deres estetiske verdi. Analysene viser at verkene har ulike litterære kvaliteter, og vil derfor også få ulik verdi for dagens lesere. De sjangerspesifikke elementene medfører også at stykkene egner seg til ulik realisering, enten som et lesedrama eller gjennom scenisk oppføring i dag. Ved å trekke frem to ikke – kanoniserte forfattere, slik jeg her har gjort, kan forståelsen for spesifikke litterære perioder utvides og nyanseres. | nob |