| dc.description.abstract | Tittel «Det er på en måte ikke et språk vi to kan ha sammen» - Støttepedagogers erfaringer med bruk av tegn til tale i arbeidet med barn som har Down syndrom. Bakgrunn og formål I 2012 trådte en ny paragraf i opplæringsloven i kraft. §2.16 Opplæring av elevar med behov for alternativ og supplerande kommunikasjon (ASK) gir barn og unge som har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon, lovfestet rett til bruk av den kommunikasjonsform som er egnet for dem. Den lovfestede retten inkluderer også nødvendig opplæring i bruk av foretrukket kommunikasjonsform. Blant brukere av ASK finner vi blant annet barn med Down syndrom, som av ulike årsaker kan ha vansker med kommunikasjonen. Det har blitt foretatt forskning på tegn til tale med barnehagepersonell som informanter, blant annet av Rydemann (1990). Disse undersøkelsene har som oftest fokusert på barnets nytte av tegn til tale, svært få har gått på barnehageansattes egne erfaringer med denne kommunikasjonsformen. Ulike prosesser ledet frem til en informantgruppe bestående av støttepedagoger. Formålet med forskningen har dermed vært å undersøke hvilke erfaringer støttepedagoger har gjort seg rundt bruk av tegn til tale i arbeidet med barn som har Down syndrom. Problemstilling og forskningsspørsmål Jeg har formulert følgende problemstilling: Hvilke erfaringer har støttepedagoger med bruk av tegn til tale i arbeidet med barn som har Down syndrom? Jeg har videre støttet meg på tre forskningsspørsmål: Opplever støttepedagogen gjennom tegn til tale å være et bindeledd i kommunikasjonen mellom barn med Down syndrom og andre barn og voksne i barnehagen? Eventuelt hvordan? Opplever støttepedagogen å fungere som en ressurs i arbeidet med tegn til tale overfor barn med Down syndrom? Opplever støttepedagogen at bruken av tegn til tale i direkte samspill med barn med Down syndrom kan stimulere til videre språkbruk? Metode For å belyse problemstillingen har jeg sett på aktuell forskning og teori, samt empiriske data. Ettersom jeg ønsket å se på aspekter ved livsverdenen og opplevelsene til mine informanter, ble det i forskningen brukt kvalitativt design med semistrukturert intervju som metode. Det ble utarbeidet en intervjuguide som ble benyttet i intervjuer med fire støttepedagoger som alle jobber eller har jobbet med barn som har Down syndrom, og som bruker tegn til tale. De innsamlede data ble i stor grad analysert med meningsfortetting sett i lys av fenomenologi, med innslag av hermeneutisk tankegang. Resultater Resultatene fra min undersøkelse viser at det er mange ulike faktorer som spiller inn på læringen og bruken av tegn til tale. Faktorer det er snakk om er forståelse i miljøet rundt barnet som bruker tegn til tale, utforming og innhold i det kommunikative miljøet, kommunikasjonspartnere og kommunikative forbilder. Støttepedagogene erfarer at alle disse faktorene på hver sin måte er viktige for, og har påvirkning på læringen og bruken av tegn. Videre erfarer støttepedagogene at tegn til tale er noe som vekker interesse blant andre barn i barnegruppa og blant andre voksne i barnehagen. De erfarer også at det er ulike måter å lære bort tegn på, blant annet gjennom å tegnsette sanger og å bruke tekniske hjelpemidler som applikasjoner på smarttelefon og nettbrett. Gjennom å gi barn med Down syndrom et godt repertoar av tegn, både tilpasset det enkelte barns interesser og behov og til bruk i generelle situasjoner, erfarer støttepedagogene at de kan være det stillaset barn trenger for å kunne kommunisere godt med andre. Et viktig mål med tegnlæringen er at barna skal lære seg verbalspråk, et annet mål er også at barnet som bruker tegn til tale skal ha mulighet til god kommunikasjon med andre selv om støttepedagogen ikke er tilstede. Det oppleves at det er mange barn med ulike utfordringer som kan dra nytte av tegn til tale – ikke bare barn med Down syndrom. | nob |