Skriv, eller glem? - en studie om å bruke skriving som et læringsredskap i norskfaget

Abstract

I denne masteroppgaven har jeg forsket på hvordan vi kan «skrive for å lære» ved å undersøke følgende problemstilling: Hvordan kan vi bruke skriving som et redskap for kunnskapsutvikling i norskfaget i VG2?. Dette gjorde jeg ved å lage og gjennomføre et undervisningsopplegg som forsøker å ivareta «skrive for å lære»-prinsippet. I et sosiokulturelt læringsperspektiv er språk og kommunikasjon grunnvilkåret for at læring og tenkning skjer – vi er med andre ord helt avhengige av å uttrykke oss språklig for å lære. Det teoretiske rammeverket er hovedsakelig hentet fra Vygotskys teorier om hvordan vi lærer, Bakhtins teorier om hvordan mening oppstår i dialogen eller samhandlingen med andre, og Dysthes doktorgradsarbeid om hvordan vi kan skrive for å lære. Datamaterialet i min studie består av deltakende observasjon, innsamlede elevtekster og fire elevintervjuer. Studien viser at det er viktig for elevene å se formålet med skrivingen. De bruker litt tid på å venne seg til at de skal «skrive for å lære», men når de derimot blir vant til at skrivingen ikke skal vurderes, altså at de tydeligere ser at formålet er å bruke skrivingen til egen læring, ser de flere fordeler med dette arbeidet. I intervjuer med noen av elevene trekker de blant annet frem muligheten tenkeskriving gir til å «sette ord på» egne tanker og å få klarhet i fagkunnskap og faglige utfordringer. Når det gjelder hvordan skriving kan bidra til læring, peker elevene særlig på at de blir tvunget til å delta, at skriving har noen fordeler fremfor å snakke, og at de setter pris på læreren som dialogpartner i læringsprosessen. Avslutningsvis viser studien at når elevene blir bedt om å si litt om hvilke oppgaver de mener er spesielt lærerike, er det ulike oppgaver de trekker frem. En elev trekker for eksempel frem at ved å variere oppgaver, legger det til rette for at flere elever kan få arbeide med noen oppgaver de liker, og følgelig lære av dem. Et sentralt funn er derfor at variasjon i typen oppgaver styrker muligheten for at elever kan bruke skriving som redskap for kunnskapsutvikling.