| dc.description.abstract | Resiliens er et multidimensjonelt begrep, og ulike forskningsgrupper operasjonaliserer dermed hva som kjennetegner en resilient utvikling forskjellig. Fenomenet vil i stor grad være kulturelt betinget, noe som påvirker hvorvidt resiliens kan måles og fremmes hos den enkelte person. Derfor vil det være viktig å avdekke hvilke egenskaper ved individet og dets miljø som kan hindre og fremme god psykisk helse. Ved å ta utgangspunkt i hvordan egenskaper ved individet og miljøet samspiller med hverandre, anvendes Bronfenbrenners systemteoretiske tilnærming til barnets vansker. Faktorer av betydning kan være barnets tilpasningsferdigheter (slik som personlighet og kognitive evner), vennskap og signifikante andre. Disse faktorene kan påvirke dets psykiske helse, avhengig av deres beskyttende eller belastende karakter. Diagnostiske manualer vektlegger i stor grad et patologisk syn på barns vansker, ettersom behovet for å identifisere psykiske avvik i stor grad gjør seg gjeldende. Et utviklingspsykologisk perspektiv vil i motsetning fokusere på barnets egenart, hvor dets vansker ses langs et kontinuum med ulike grader av fungering. En slik innfallsvinkel åpner for at en kan ta utgangspunkt i barnets problematikk som sosiale og emosjonelle vansker. Resiliens kan ses på som en forsvarsmekanisme som muliggjør at barnet kan overkomme motgang, og et forsøk på å fremme resiliens vil derfor være viktig for psykisk helsefremmende tiltak i skolen. Gjennom salutogenese, med vekt på å styrke barnets ferdigheter, vil derfor beskyttende faktorer ved individet og dets miljø kunne fremme resiliente egenskaper hos risikoutsatte barn. Dette kan likevel fordre at skolen tar utgangspunkt i både tverrfaglig og systemrettet samarbeid samtidig som de arbeider individrettet innad i skolen. Samarbeid med foreldre og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) kan fungere som forutsetninger for at psykisk helsefremmende arbeid i skolen skal være realiserbart. Likevel kan dette fordre at skole-hjem-samarbeidet preges av ”empowerment”, hvor foreldrene blir styrket i sin oppdragerrolle og relasjonen preges av økt problemløsning og motivasjon. For at samarbeidet med PPT skal virke psykisk helsefremmende overfor det risikoutsatte barnet, kan dette kreve at skolen og PPT arbeider i retning av et systemrettet fokus til fordel for en mer individrettet tilnærming, som i større grad kan se ut til å prege skolen i dag. Med en systemrettet tilnærming vil oppmerksomheten rettes mot risiko- og beskyttelsesfaktorer i barnets miljø, noe som kan utløse multimodale tiltak. Dette vil være viktig ettersom barnets vansker i stor grad kan variere på tvers av skolens grenser. Selv om sentrale instanser samles om barnets problematikk, vil også dets psykiske helse i stor grad påvirkes av relasjoner i skolen. Sosial kompetanseopplæring vil fremme sosiale ferdigheter hos barnet, noe som kan være viktig for utvikling og opprettholdelse av sosial aksept og vennskap med andre i klassen. ”De utrolige årene” er et sosialt kompetanseprogram validert i norsk praksis. Programmet er multimodalt, og viser effekt knyttet til både kvalitet på samspill og klasserommiljø. I tillegg viser studier at programmet i særlig grad ser ut til å være effektivt for barn som ikke allerede har utviklet alvorlige vansker, altså barn i risiko. Likevel har programmet møtt kritikk for sin metodologiske forankring, og en forskningsmessig uenighet råder rundt hvilken aldersgruppe sosial ferdighetsopplæring er best egnet for. Barnets relasjon med læreren kan også ha betydning for barnets sosiale kompetanse, og dessuten for hvordan andre elever oppfatter barnet. På denne måten vil barnets relasjon med lærer ikke kun påvirke dets psykiske helse direkte, men kan også være en medierende faktor overfor andre relasjoner. Slik kan en god lærer-elev-relasjon være en viktig forutsetning for at det risikoutsatte barnet skal utvikle god psykisk helse. I arbeidet om å fremme positive samspill mellom lærer og elev har det fremkommet både signifikante og ikke-signifikante resultater, noe som stiller krav til videre forskningsfunn på området. Likevel ser en læringsorientert målstruktur i klassen ut til å fremme interesse og engasjement hos læreren, noe som kan påvirke barnets opplevelse av lærer-involvering og nærhet i relasjonen. En forutsetning for en nær relasjon vil likevel være at læreren viser en empatisk forståelse, hvor eleven opplever ubetinget positiv akseptering, på en slik måte at interessen fremstår som genuin. | nob |