| dc.description.abstract | Denne oppgaven belyser kjernevanskeområder for barn med diagnoser innen Autismespekteret, og anerkjente metoder for opplæring av barn med denne formen for utviklingsforstyrrelse. Det redegjøres det for hvilke rettigheter disse barna har i møte med norske opplæringsinstitusjoner, før en teoretisk gjennomgang av hvorfor det er viktig med spisskompetanse hos de ansatte som skal jobbe med barn som har Autismespekterforstyrrelse (ASF). Den empiriske delen belyser hva slags kompetanse ansatte møter barn med ASF med, i en tilfeldig valgt norsk barneskole. Kompetansebegrepet er hentet fra Strategisk kompetanseledelse av Lai (2013). Kompetanse som blir vurdert i denne studien er formell og uformell kompetanse i forhold til barn med ASF og holdninger. Studien ble gjennomført i form av delstrukturerte intervjuer med til sammen 12 informanter ved en middels stor skole på Østlandet, inkludert helsesøster. Det kommer frem av studien at de ansatte ved denne skolen jevnt over har høy utdanning, men bare én av de har relevant videreutdanning om ASF. Skolens rektor og Spesialpedagogisk koordinator har utdanning i, blant annet spesialpedagogikk. Alle lærerne samt rektor og inspektør har erfaring med ett eller flere barn med ASF i skolesammenheng. I Norge er det ingen formelle kompetansekrav for de som skal arbeide med elever som har ASF. Resultatene fra denne studien viser at de som jobber med elevene med ASF i denne skolen ikke har noen form for kompetansegivende videre- eller etterutdanning spesielt utviklet for opplæring av barn med ASF. Det blir ikke nevnt bruk av anerkjente metoder i opplæringen, det er heller ikke tilgjengelig kompetanse i skolen for å eventuelt kunne iverksette slike intervensjoner. Det kommer også frem av denne studien at de ansatte legger litt forskjellig i de ulike begrepene knyttet til kjente vanskeområder for barn med ASF. I forhold til begreper som grunnleggende ferdigheter, muntlig, skriftlig, regning og digitale verktøy, finner jeg at lærerne er enige på en annen måte. Dette kan sees som å være en indikator på at lærerne har stor kompetanse i allmennpedagogikk men ikke den samme begrepsfestede kunnskapen om ASF. Det kommer frem at det jobbes ulikt med elevene fra lærer til lærer, det er også uenigheter om hva de tenker dekkes av spesialundervisningen, og hva som skal vektlegges ut i fra elevene med ASF sine IOP-er. De resultater som kommer frem i denne studien samsvarer i høy grad med funn fra liknende undersøkelser i andre land, og i forhold til en rapport som ser på kvaliteten av spesialundervisning generelt i Norge: Lærerne føler ikke de har nok kompetanse til å drive opplæring av barn med spesielle behov, herunder ASF. Det kommer frem at det både er et behov for og et ønske om klare spesialpedagogiske kunnskaper blant de ansatte, i forhold til elever med ASF. | nob |