| dc.description.abstract | Sinne og aggresjon er en naturlig del av menneskets atferdsrepertoar. Imidlertid vil noen barn og unge utvikle utfordrende atferd som overskrider grensene for hva som anses som akseptabelt. Utfordrende atferd kan være alvorlig, både for barnet selv og for omgivelsene. Det er derfor avgjørende at skolen kan forstå, forebygge og hjelpe denne typen atferd for å minske konsekvensene av atferden. Denne kvalitative studien har som mål å utforske hvordan atferdsprogrammet Aggression Replacement Training (ART) kan bidra til å hjelpe barn som allerede viser utfordrende atferd. Studiens problemstilling lyder som følger: ”Hvilken betydning kan ART ha for barns håndtering av aggresjon gjennom forbedring av kognitive strategier?” Et casestudiedesign med kvalitativt semistrukturert intervju som metode er benyttet for å besvare problemstillingen. I den forbindelse er fire informanter intervjuet; et barn, barnets mor, assistent og lærer. Sentralt i oppgavens teorikapitler, og dermed også i diskusjon av funn, er Albert Banduras sosiale læringsteori og Urie Bronfenbrennes utviklingsøkologiske modell. Gjennom en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming belyses informantenes opplevelser av atferdsendringene og ART-programmet. Funn fra datamaterialet viser at informantene rapporterer om at barnet, her kalt Mikael, har endret atferd både på skolen og i hjemmet. De opplever at Mikael utagerer mindre hyppig og over kortere tid, samtidig som utageringen er av mindre alvorlig karakter. Funnene viser at i tillegg til intervensjon gjennom ART- programmet, har en rekke kontekstuelle endringer vært et faktum, spesielt i skole- og hjemmesituasjonen. Med bakgrunn i informantenes fortellinger er det nærliggende å anta at en rekke ulike faktorer kan ha spilt inn på Mikaels atferdsendringer og forbedrede evne til å håndtere egen atferd. ART kan se ut til å ha gitt Mikael større forståelse for eget sinne, samt flere hensiktsmessige handlingsalternativer. Samtidig kan også andre kontekstuelle faktorer være medvirkende. Det kan se ut til at en del sentrale risikofaktorer i Mikaels liv er endret, samtidig som en rekke beskyttende faktorer har kommet til. Dette kan tolkes dithen at barn og unges utvikling er en kompleks prosess. Hvilke faktorer som kan bidra til å utvikle, opprettholde og eventuelt endre utfordrende atferd må derfor ses som et samspill mellom barnet selv og miljøet det er en del av. Studiens resultater antas å være relevante for alle som arbeider med barn og unge, og kanskje spesielt de som til daglig samhandler med barn og unge som viser atferd som utfordrer miljøet omkring seg. Jeg håper studien kan bidra til å forstå og hjelpe barn og unge med utfordrende atferd på en bedre måte i fremtiden. | nob |