Landskapets forhandlingsrom - Møtet mellom forvaltningsdiskurser om landskap og lokale landskapspraksiser på Lista.

Abstract

Hensynet til landskapet er ofte et tema i arealbrukskonflikter. Særlig i debatter om utbygging av vindparker er konsekvenser for landskapet en kilde til konflikt. I slike debatter kommer ulike måter å forstå landskapet på til syne, både på forvaltningsnivå og blant lokale aktører. I denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i en situasjon som oppstod på Lista i Farsund kommune der en vindpark ble bygget tett opptil et kulturlandskapsområde. Dette kulturlandskapet er en del av prosjektet Utvalgte kulturlandskap i jordbruket som skal sikre bevaring gjennom skjøtsel. Vindparkutbygging og bevaring av kulturlandskapet kan ses som to tiltak i landskapet som står i kontrast til hverandre og som representerer ulike syn på landskapet. I denne oppgaven skal jeg se på hvilke måter landskapet på Lista tillegges mening og hvordan det forhandles mellom ulike syn på landskapet i forvaltningen og mellom lokale aktører. På forvaltningsnivå bestemmer ulike diskurser hvordan landskapet tillegges mening, og disse ulike landskapsforståelsene kommer til syne i debatter om vindkraftutbygging. Diskurser om landskap reflekteres til en viss grad blant lokale aktører, men aktørers holdninger til vindparken og bevaring av kulturlandskapet er og bestemt av levd erfaring. I et fenomenologisk perspektiv får landskapet mening gjennom vår individuelle oppfattelse av og kroppslige forankring til omverdenen som kommer til uttrykk i ulike landskapspraksiser. For å få en bredere forståelse av hvordan landskapet tillegges mening i møtet mellom landskapsdiskurser og landskapspraksiser har jeg kombinert diskursiv og fenomenologisk tilnærming til landskap. Ved å la teoriene og de metodologiske verktøyene diskursanalyse og intervju utfylle hverandre viser jeg hvordan forvaltningens diskurser og lokale aktørers landskapspraksiser står i et dialektisk forhold til hverandre. I denne dialogen oppstår et forhandlingsrom hvor forståelsen av landskap reforhandles og et bedre samarbeid basert på ny tillit og delt kunnskap kan oppstå mellom forvaltning og aktører.