| dc.description.abstract | Sammendrag Bakgrunn Psykiske lidelser er assosiert med somatisk sykdom og kortere forventet levealder grunnet usunn livsstil, feilernæring, medikamentindusert vektøkning og metabolske forstyrrelser. Nye nasjonale faglige retningslinjer for psykose og bipolare lidelser adresserer behovet for kartlegging og oppfølging av somatisk helse, inklusive ernæringstiltak. Oppfølging av anbefalt ernæringspraksis i psykisk helsevern er ikke tidligere kartlagt. Problemstilling Denne oppgaven søkte å identifisere barrierer for god ernæringspraksis i psykiatrien i Oslo gjennom en spørreundersøkelse blant ansatte vedrørende holdninger, rutiner og kjennskap til nasjonale faglige retningslinjer. Materiale og metoder Utvalget bestod av helsepersonell på 14 poster ved tre sykehus i Oslo. Deler av spørreskjemaet var basert på en tilsvarende undersøkelse i somatiske sykehus, mens resten av spørsmålene var laget for å undersøke om nasjonale faglige retningslinjer for behandling av underernæring, bipolare lidelser og psykoselidelser var retningsgivende for praksis i de respektive avdelingene. Resultater Av 380 ansatte, var det 152 som besvarte spørreskjemaet (svarprosent: 40 %). Det ble funnet gjennomgående diskrepans mellom holdninger og praksis vedrørende ernæringsrelaterte rutiner. Bare 26 % oppga at vurdering av ernæringstilstand ved innleggelse var standardrutine for alle pasienter, mens 53 % mente det burde være standardrutine. Tilsvarende tall for å veie pasientene ved innleggelse var hhv. 59 % og 84 %. Livvidde ble ikke målt på noe tidspunkt. Henholdsvis 45 % og 28 % oppga at målinger av lipidverdier og blodglukose var rutine ved innleggelse hos alle pasientene. Helsepersonellet hadde i liten grad kjennskap til de nasjonale faglige retningslinjene for behandling av underernæring, mens retningslinjene for bipolare lidelser og psykoselidelser var mer kjent. Flertallet svarte at de hadde tilstrekkelig kunnskap om betydningen av ernæring for pasientforløpet, men at det var vanskelig å beregne pasientens energibehov og utarbeide et ernæringsprogram. Klinisk ernæringsfysiolog (kef) ble i liten grad brukt og deltok sjelden på tverrfaglige møter. Et flertall mente at posten med fordel kunne benytte kef oftere. Ernæring var lavt prioritert ved mange av avdelingene (53 %). Barrierer for god ernæringspraksis omfattet også manglende rutiner og utydelig ansvarsfordeling. Konklusjon Blant helsepersonell som jobber i psykiatrien, er det store forskjeller mellom holdninger og rutiner for god ernæringspraksis. Viktige barrierer synes å være manglende rutiner, begrenset kjennskap til nasjonale faglige retningslinjer, begrenset ernæringskompetanse, utydelig ansvarsfordeling og lav tilstedeværelse av klinisk ernæringsfysiolog. | nob |