Sykepleiernes kompetanse er viktig for kvalitet. En studie av sykepleiernes kompetanseutviklingsbehov i utøvelse av tjeneste til brukere med store pleie- og medisinske behov i hjemmetjenesten

Abstract

Prosjektet legger fokus på hvordan hjemmesykepleierne selv opplever egen kompetanse og kompetansebehov og tilrettelegging for kompetanseutvikling i møte med brukere med store tjenestebehov. Sykepleieren er den største gruppen som tilbringer mest tid i direkte kontakt med brukeren. Sykepleiernes kompetanse anses å være en av de viktigste driverne for kvalitet og pasientsikkerhet. God kvalitet forutsetter kompetanseutvikling på alle aktuelle fagområder i hjemmesykepleien. De politiske føringene for kompetanseutvikling i pleie og omsorgssektoren bygger på forventinger om at kvaliteten på tjenestene øker. Utvikling, opprettholdelse og anvendelse av kompetanse er knyttet til kvalitet og forbedring av tjenester i flere sammenhenger (Lai, 2004). Undersøkelsen utført av Haukelien et al (2015) som oppfølging av Gautun et al (2013) viser at presset på de kommunale tjenestene har økt betydelig etter innføring av Samhandlingsreformen. Dette er et prosjekt som begrunner en kvalitativ tilnærming. Seks sykepleiere med minst 5 års erfaring i hjemmetjenesten fra ulike bydeler i Oslo kommune ble intervjuet og det ble benyttet en semistrukturert intervjuguide for å belyse mine forskningsspørsmål. Fem områder ble analysert: sykepleiernes kompetansebehov i relasjon til nye oppgave, kompetanseutviklingsbehov, samhandling og samarbeid internt og med sykehusene, ledelse og tilrettelegging for kompetanseutvikling og rammebetingelse for kompetanseutvikling. Studien viser at brukerne har blitt mer sykere og skrøpelige og sykepleieoppgavene har blitt mer komplekse. Sykepleierens egen kompetanse kan være utilstrekkelig og dette fører til usikkerhet og utrygghet. Sykepleierne etterlyser mer sykepleiefaglig kompetanse, og tilrettelegging for dette for å kunne møte dagens utfordringer.