| dc.description.abstract | Sammendrag Bakgrunn: Endringer i det norske samfunnet gjennom befolkningsvekst, alderssammensetning, sykdomsbildet og forventninger om standard og kvalitet fra pasienter og pårørende tvinger frem endringer og omstillinger i spesialisthelsetjenesten. Mange helsereformer er allerede gjennomført, men en vil sikkert se flere i løpet av de nærmeste årene. De største utfordringene er knyttet til ressurser som økonomi, kompetanse og personell. Tilstrekkelig antall og optimal sammensetning av helsepersonell er avgjørende for å kunne få et bærekraftig helsevesen i fremtiden. Helsemyndighetene ønsker derfor å se på muligheter for å utnytte helsepersonell på en bedre og mer rasjonell måte. I denne sammenheng har en i de siste årene ønsket å fokusere på oppgavedeling mellom helseprofesjonene. Arbeidsdelingen mellom ulike yrkesgrupper og de organisatoriske grenser som knyttes til arbeidsoppgaver utfordres på mange måter. I anestesifaget arbeider det både leger og sykepleiere. På mange områder har disse yrkesgruppene mange overlappende arbeidsoppgaver og andre oppgaver som er mer spissede innenfor den enkelte profesjon. Gjennom denne oppgaven ønsker jeg å belyse de faktorer som påvirker fordeling av arbeidsoppgaver mellom leger og sykepleiere i anestesifaget, og hvilke utfordringer som knytter seg til fremtidig fordeling av arbeidsoppgaver mellom yrkesgruppene. Oppgaven har fokus på ledelses aspektet. Problemstilling: ”Anestesioppgaver og profesjon, hvem gjør hva i morgen?” Materiale og metode: Dette er en kvalitativ studie basert på semistrukturerte intervjuer med fire ledere som var leger med anestesiologisk bakgrunn. Alle er ledere ved anestesiavdelinger i Helse Sør-Øst regionen. Undersøkelsen har til formål å få innsikt i informantene sine tanker, erfaringer og kompetanse om oppgavedeling. Resultater: Funnene viser at flere har erfaring med oppgavedeling. Dette gjelder oppgaver som tidligere har vært typiske legeoppgaver, men som har blitt overført til sykepleiere i større eller mindre grad. Kvaliteten på oppgaven som ble overført til sykepleiere, ble i følge informantene utført like bra som om legen gjorde det. Lederne var ut fra dette positive til oppgavedeling. Noen av informantene hadde merket seg at den teoretiske og den vitenskapelige kunnskapen hadde økt hos sykepleiergruppen, men dette var ikke entydig, og kompetansen var ikke kartlagt. Kompetansekartlegging ble derfor ikke benyttet som utgangspunkt for fordeling av arbeidsoppgaver, blant informantene. Det at sykepleieren var flink på praktiske og standardiserte arbeidsoppgaver som utsjekk av medisinsk teknisk utstyr ble poengtert. På dette området fikk sykepleieren anerkjennelse av lederne, som mente at legene hadde lite praktisk erfaring siden de ikke satt på operasjonsstuer og utførte anestesi. Funnene viser også at det foreligger et tradisjonelt syn på en over - og under ordning mellom profesjonene. Lederen opplever ofte sykepleieren som en håndlanger for legen. Dette kommer til utrykk blant annet gjennom fordeling av arbeidsoppgaver, der legen ofte utfører de prestisjetunge oppgavene, mens sykepleieren utfører mer rutinepregede oppgaver. Anestesilegene påberoper seg også som eiere av anestesioppgaver som sykepleiere utfører. Tross dette opplyste flere informanter at oppgaver som legene tradisjonelt utførte kunne utføres av andre profesjoner. Informantene var opptatt av forsvarlighet og de juridiske rammer som knytter seg til dette. Videre ble Norsk Standard for anestesi vektlagt innenfor det juridiske området. Funnene viste mangelfulle kunnskaper og forståelse rundt de juridiske forhold. Det kom også frem at informantene opplevde at sykepleierne fraskrev seg ansvar og dekket seg bak legene i enkelte situasjoner. Selv om flere av lederne som var positive til utvidet bruk av oppgavedeling mellom yrkesgruppene, var det forhold som bidro til at de vegret seg for å utvide dette. Flere mente de hadde fått negativ tilbakemelding fra sin egen faggruppe, og at dette opplevdes som tap av prestisje. Konklusjon: Leger og sykepleiere i anestesifaget har en stor grenseflate, noe som gjør dem begge i stand til å kunne utføre mange anestesioppgaver. De har tradisjon med å utføre overlappende arbeidsoppgaver, noe som åpner for muligheter i en fremtidig arbeidsfordeling. Oppgavedeling i anestesi må derfor også sees som å utvide det overlappende kompetanseområdet. Dette for å kunne tilstrebe fleksibel og effektiv virksomhet Standardisering og systematisering av arbeidsoppgaver åpner opp for mer oppgavedeling. Det samme gjør en organisering der arbeidsprosesser struktureres. Dette bidrar til mindre skjønnsutførelse og at oppgaver utføres på lik måte. Det at en organiserer seg i team og med pasienten i sentrum bidrar også til mer oppgavedeling. Helseforetaksmodellen, med økt fokus på økonomi, personell og målrettet virksomhet, gjør at fagmonopoler får mindre betydning. Dette fordi avdelinger blir mer transparente, og overordnede føringer blir vektlagt. En forutsetning for oppgavedeling ligger i det juridiske handlingsrommet. Helsemyndighetene mener dette forsvares gjennom en nøytral profesjonslovgiving, men legene har ikke denne samme oppfattelse. Legene overdriver sitt ansvar til forhold rundt ansvarlighet, mens sykepleiere undervurderer sitt ansvar knyttet til dette. Det er viktig med en tydelig avklaring på dette. Det foreligger ulike holdninger både for og i mot oppgavedeling. Mange ser oppgavedeling som en mulighet for å kunne bli avlastet forhold til å prioritere andre oppgaver. Andre ser på oppgavedeling som et tap av prestisje. Gjennomføring av oppgavedeling bør derfor sees i et endringsperspektiv, og benytte prosesser og ledelses verktøy som knytter seg til slike omstillinger. Ledelse er vesentlig for alle de forhold som omhandler oppgavedeling som kommer frem i denne undersøkelsen. Det er lederen som er nøkkelpersonen i oppgavedeling mellom anestesileger og sykepleiere | nob |