«Det er mennesker som best integrerer mennesker». (U)tdanning av innvandrerkvinner i en frivillig norsk organisasjon.

Abstract

Denne oppgaven belyser norskhet og integrasjon som et relasjonelt prosjekt. Oppgaven er basert på et halvt års feltarbeid våren 2014 i en kristen frivillig organisasjon, og gir innblikk i den norske velferdsstatens bestrebelser på å integrere innvandrere. Den bidrar også i noen grad til å belyse innvandreres egne bestrebelser med integrasjonsprosessen slik dette manifesterte seg i møte med norske integrasjonstiltak for kvinner. Gullestad (2002) har argumentert for at det eksisterer en utbredt forestilling om at de skandinaviske landene utgjorde homogene samfunn forut for ‘den nye innvandringens epoke’. Hun hevder at det har utbredt seg forestillinger om at homogenitet utgjør «normalen», og at annerledeshet utgjør en form for trussel. Mitt materiale viser at forskjeller, fremfor å anses som a priori problematisk, snarere sees som en potensiell berikelse og kilde til fornyelse. Imidlertid er det grenser for hvor forskjellig det er rom for å være. Jeg argumenterer for at dagens integrasjonspraksiser ovenfor innvandrerbefolkningen fruktbart kan sees i lys av diverse opplysningsarbeid som har vært rettet mot ulike grupperinger i og utenfor Norge.