| dc.description.abstract | Sammendrag; Denne avhandlingen bygger på et 5 og ½ måneders langt feltarbeid i Oslo blant straffedømte på siste del av soningsløpet og nylig løslatte. Ved bruk av antropologisk teori om moralitet analyserer jeg hvordan de straffedømte i studien selv forstår sine kriminelle handlinger. Til tross for svært ulike dommer og personlige historier, distanserer alle seg fra egen kriminalitet ved at de alltid finner noen som har gjort noe verre enn dem selv. Fellestrekket er at de egentlig ikke er kriminelle. Videre viser jeg, ved bruk av ulike analytiske tilnærminger, hvordan tilbakeføring oppleves i ulike faser av soningsløpet. Underveis i straffegjennomføringen oppleves tilbud og tiltak fra Kriminalomsorgen forskjellig. Jeg bruker en narrativ analyse for å forstå hvordan tilbud om tilbakeføringstiltak oppfattes under mesteparten av soningen. Analysen viser at det er et gap mellom reelle muligheter på den ene siden og subjektive oppfatninger på den andre siden som påvirker ”opplevelsen av tilbakeføring” for de straffedømte. Så beskriver jeg, med utgangspunkt i en overgangsbolig i Oslo, hvordan tilbakeføringsarbeidet praktiseres på siste del av soning. Her bygges det opp et slags moralsk fellesskap, og fokuset ligger på normalitetsprinsippet og hverdagsrutiner. Å få på plass sysselsetting, bolig og finne meningsfylte fritidsaktiviteter er med på å forberede den innsatte på løslatelse. Meningen er at overgangen fra fengsel til frihet skal oppleves så gradvis som mulig. Optimisme og forventning til livet utenfor preger denne tiden. Men så er fallhøyden stor når de kommer ut og blir ”overlatt til seg selv”. Manglende nettverk og ødelagte familierelasjoner fører til ensomhet, og manglende sosial mestring og gjeld er med på å forsterke opplevelsen av sosial ekskludering. Det er således mange kompliserte og relaterte problemer som møter den straffedømte på utsiden. Det blir sjelden, eller aldri, sånn som de trodde. Løslatelse er ikke bare bare! | nob |