| dc.description.abstract | Det er mye diskutert hva som fører til at kvinners karriereutvikling, innen de fleste yrkesgrupper, ikke ligner menns. Det er en uttalt politisk satsning å forsøke å endre dette. Akademikere og kunnskapsarbeidere har ofte likestilling i parforholdet som et ideal, og klarer i større grad enn mange andre grupper å realisere dette. Til tross for dette ligner karrieremønstrene i akademia andre sektorer, der andelen kvinner synker nærmest eksponentielt jo lenger opp i hierarkiet man kommer. Det har vært antydet at omsorgsarbeid i kombinasjon med karrierelogikken i akademia kan ha noe av skylden for dette. For samfunnsvitenskapene, som mange andre fagfelt, er det etter endt doktorgrad kjønnsfordelingen snur. Før doktorgrad er det størst andel kvinner som studerer disse fagene, før det etter endt doktorgrad er størst andel menn. Karrierelogikken i akademia er basert på prestasjoner og muligheten til å legge så mye tid man selv kan og ønsker inn i arbeidet. Fleksibiliteten arbeidsmåten gir, fører til at det alltid er ens eget ansvar til å drive arbeidet fremover. Derfor er det interessant å se hvilke vurderinger doktorgradsstipendiater gjør for å sette grenser for arbeidet med avhandlingen til fordel for tid med familien og omvendt. Med dette som bakgrunn har jeg intervjuet fem mødre og fem fedre, med barn under ti år, som arbeider med en doktoravhandling. Ved hjelp av livsformsintervjuer prøver jeg å finne ut hvilke vurderinger de gjør i seg om tid med familien og tid til avhandlingen og hvordan de balanserer lyst, mening, følelser og forventninger knyttet til et forførende og grenseløst liv med små barn og et forførende og grenseløst forskningsprosjekt. Og om fedre og mødre, som følge av dette, kan ha forskjellige premisser for å drive med forskning. Tolkingen av funnene bygger på Lilleaas sitt begrep om kroppslig beredskap, som er en videreutvikling av Bourdeius habitusbegrep, og på Blair –Loys karriere- og familiededikasjonskjemaer. Jeg finner at mødrene og fedrene jeg snakket med opplever karrierelogikken forskjellig. For mennene er det å arbeide med avhandlingen knyttet til lyst, samtidig som de sammenligner seg med andre mannlige stipendiater uten barn. For kvinnene er arbeidet i større grad preget av en pliktfølelse, selv om de opplever lyst knyttet til innholdet, og dette blir for dem en konflikt om hvor oppmerksomheten deres bør ligge. Kvinnene sammenligner seg ikke med menn uten barn, men med menn med barn. Kvinnene i materialet uttrykker en ambivalens til videre karriere i akademia, i motsetning til mennene som ytrer et ønske om å fortsette. De kvinnelige stipendiatene snakker mye om hvor mye ekstraarbeid som ligger bak organisering og planlegging i hverdagslivet, og jeg forstår dette gjennom den kroppslige beredskapen de føler for familien sin. De mannelige stipendiatene snakker også om planlegging av hverdagslivet, men ikke like inngående rundt detaljene og grunnene til at det må utføres, og anerkjenner at det er partnerne deres som har størstedelen av dette ansvaret. Jeg drøfter om dette er, særlig for kvinnene, en form for refleksivitet rundt at dette arbeidet er skjevfordelt. Likevel gjør den kroppslige beredskapen at kvinnene ikke klarer eller ønsker å løsrive seg mer fra dette. Det er også noen aspekter jeg påstår stipendiatene har et ikke-refleksivt forhold til. De mannlige stipendiatene snakker mer om kroppens krav til trening og søvn som en forutsetning for å drive med forskning og drive en familie. Mennene er også i kroppslig beredskap for å forsørge familien sin, der kvinnene ikke legger like stor vekt på dette. De vil heller unngå å komme i en situasjon der de ikke får nok tid til familien sin. Jeg argumenterer for at dette viser at familiededikasjonsskjemaet står sterkere hos de kvinnelige stipendiatene enn for de mannelige, der karrierededikasjonsskjemaet står sterkere enn hos kvinnene, og at det derfor er mindre konfliktfylt for mennene å kombinere forskningsarbeid med familieliv. | nob |