De første jødene. Norsk dramatikk 1825-1852

Abstract

I denne oppgaven undersøker jeg fremstillingen av jøder i fire norske dramaer i perioden 1825–1852. Et fellestrekk for dem er at de portretterer og tematiserer jøder, og det er disse aspektene ved dramaene jeg fokuserer på. Et annet fellestrekk er at de alle er lite kjente. Det dreier seg om Henrik Wergelands Moses i Tønden (1825), Andreas Munchs Jøden (1844), Adolph Rosenkildes En Jøde i Mandal (1849) og Christian Rasmus Hanssons Den første Jøde (1852). Et sentralt anliggende for oppgaven er å undersøke hvordan de jødiske dramatiske personene fremstilles i de fire dramaene. Et annet er å undersøke om dramatikerne utnytter dramaenes opinionsdannende potensial til formidling av positive holdninger til jødene og idéen om at jødene har en plass i det norske samfunnet. Analysene støtter seg til Johan Svedjedals litteratursosiologiske teorier og Edward W. Saids postkolonialistiske teorier i undersøkelsen av oppgavens problemstillinger. Jeg antok at forfatterne spilte på fordommer mot jødene og stereotypiske fremstillinger. Dette skyldes blant annet at typifiseringen er et kjennetegn ved komediesjangeren. Dette kunne ha ført til en latterliggjøring av jødene, fordi typetegningen naturlig fører til en form for utlevering. Likevel spiller utleveringen av jødene en beskjeden rolle i flere av stykkene. Det viser seg snarere å være personer som har fordommer som utleveres til latteren – ikke jødene. Wergelands stykke skiller seg ut som det som tydeligst benytter seg av stereotypiske fremstillinger. Moses i Tønden er også det eneste av stykkene som formidler negative holdninger til jødene. Litteraturhistoriene har fokusert på Wergelands innsats i kampen for jødenes sak i Norge. Det har de hatt gode grunner til. Munch er viet betydelig mindre plass, mens Rosenkilde og Hansson er ukjente skikkelser i litteraturhistoriske fremstillinger. I arbeidsprosessen har jeg fått et annet syn på revisjonen av ekskluderingsparagrafen og debatten om den i 1840-årene. Gjennom arbeidet med analysene har det vist seg at også andre dikteres bidrag enn Wergelands kan ha spilt en rolle. Og derfor viser det seg også at dramasjangeren og teaterplattformen ble brukt i debatten.