Hva er god sakprosa for barn? En undersøkelse av tre oversatte og fire prisnominerte norske bildebøker

Abstract

Gjennom analyser av tre bestselgende og fire prisnominerte bildebøker har jeg undersøkt hvordan vi kan vurdere hva som er god sakprosa for barn. Jeg diskuterer to ulike sakprosaforståelser for å se på hvordan vi kan analysere sakprosa for barn på en måte som får frem dens egenart. Med utgangspunkt i Rolf Pippings sakprosaforståelse fra 1938 og Johan Tønnessons fra 2012 undersøker jeg om det finnes noen egenskaper ved de utvalgte bøkene som både er spesielt sakprosaiske og spesielt gode. Videre lager jeg en analysemodell der hensikten er å undersøke hvordan vi kan analysere sakprosa for barn på en måte som får frem sakprosaens egenart. Her kombineres elementer fra sakprosaanalyse og barnebokanalyse. Jeg har gjort tre funn som jeg mener belyser dette temaet. 1. De prisnominerte norskproduserte bøkene formidler en mer troverdig fagkunnskap enn de bestselgende oversatte. 2. Å se på de retoriske bevismidlene i barnebokanalyse tilfører bevissthet rundt de virkemidlene som blir brukt for å styrke bokens troverdighet som sakprosa. 3. Sakprosa for barn blir noe eget, der både saken og hvordan den formidles er viktigere enn virkelighetsforankringen. Dette viser at vi kan snakke om hva som er god sakprosa for barn ved å se på de retoriske bevismidlene i teksten i kombinasjon med bildebokanalyse. Sammenlignet med Tønnessons sakprosadefinisjon bidrar Pippings forståelse av sakprosa, der den blir definert som en stilart, til et klarere begrep om hva som er god sakprosa.