| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven tar for seg urfolk i norsk bistand i perioden 1970 til 1986. Oppgaven utforsker hvorfor urfolk ble mottakere av norske bistandsmidler, og hvordan bistandsfeltet ble utformet i denne perioden, som i oppgaven har blitt omtalt som etableringsfasen til norsk urfolksbistand. Oppgaven beskriver hvordan Norge gjennom 1970-tallet ga støtte på ad hoc-basis til de to internasjonale urfolksorganisasjonene International Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA) og World Council for Indigenous Peoples (WCIP), før UD og NORAD i 1980 gjorde formelle tiltak for å øke bistanden til urfolk. Det argumenteres derfor for at urfolk ble en prioritert målgruppe i den norske bistanden fra 1980, og at dette var et resultat av både indre og ytre påtrykk. IWGIA og WCIP bidro til et økt søkelys på urettferdigheter og grove overgrep mot urfolk særlig i Latin-Amerika, og oppgaven understreker at de ble viktige samarbeidspartnere for UD og NORAD. Urfolksrettigheter ble også satt i søkelyset i FN gjennom Martinez Cobo-utredningen, og Norge ble en pådriver for at urfolk måtte tas på alvor i FN. Urfolksbistanden var slik et resultat av årsaker knyttet spesifikt til urfolksaktivisme, men også av sentrale utenrikspolitiske prioriteringer i Norges engasjementspolitikk. Oppgaven argumenterer videre for at Norge var et foregangsland når det kom til økonomisk bistand til urfolkenes egne organisasjoner, og at UD gjennom det nordiske samarbeidet søkte å påvirke også de andre nordiske landene til å følge i samme spor. I NORAD ble samarbeidet med urfolksorganisasjonene utvidet i 1983, og organisasjonen Consejo Indio de Sud América (CISA) har i denne oppgaven blitt fremhevet som en sentral formidler av prosjektstøtte. Prosjektene som ble støttet gjennom NORAD har blitt fastholdt å skulle bidra til å gi urfolk i de latinamerikanske landene en stemme gjennom etableringen av flere organisasjoner, styrking av de etablerte organisasjonene, dokumentasjon og informasjonsformidling, utdanning, helse og juridisk bistand. Oppgaven konkluderer med at dette var i tråd med de viktigste ideene i den norske bistanden for øvrig – fattigdomsbekjempelse, grunnbehov og styrking av menneskerettighetene. Urfolksbistanden var slik del av bistandspolitiske og menneskerettslige strømninger på 1970- og 1980-tallet, og ble etter hvert satt i sammenheng med andre viktige satsningsområder i bistanden, som kvinner og miljø. | nor |