Norge og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Veien fra motstand til tilslutning, 1948-1964

Abstract

Gjennom Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som trådte i kraft 3. september 1953, ble grunnleggende menneskerettigheter for første gang gjort rettslig bindene for statene som sluttet seg til. Tilslutningen til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (Europadomstolen) ble imidlertid gjort frivillig for medlemsstatene. Europadomstolen ble offisielt etablert i Strasbourg den 20. april 1959. Denne oppgaven handler om den politiske prosessen som ledet frem til at Norge den 30. juni 1964 anerkjente Europadomstolens domsmyndighet. Under forhandlingen av konvensjonen i 1949-50 inntok Norge en avventende holdning. Dette må ses som en følge av Norges langvarige utenrikspolitiske orientering mot de atlantiske landene, og en generell mistillit til de kontinentaleuropeiske stater. Norsk skepsis til en europeisk konvensjon kan også forklares utfra at det parallelt pågikk forhandlinger om en liknende konvensjon i De forente nasjoner (FN), i tillegg til en grunnleggende motstand i Norge mot å avgi nasjonal suverenitet til en europeisk domstol. Den avventende holdningen besto frem til omlag 1957. Da Norge i 1958 startet prosessen som ledet frem til en norsk tilslutning, var en gruppe norske jurister, som var involvert i internasjonalt juridisk arbeid, de viktigste pådriverne. Tilslutningsprosessen startet på et tidspunkt da norske politikere og embetsmenn var bekymret for å stå utenfor de europeiske samarbeidsbestrebelser, og oppmerksomheten hadde økt omkring globale spørsmål som avkolonisering og rasediskriminering. En sentral forutsetning for den norske tilslutning sommeren 1964, var en oppfatning om at Norge hadde lite å frykte i Strasbourg. Dette skyldtes at de to Strasbourgorganene – Den europeiske menneskerettighetskommisjon og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, gjennom behandlingene av sine første saker, hadde vist at de ikke ville innta en aggressiv holdning ovenfor medlemsstatene i deres overholdelse av bestemmelsene i konvensjonen.