Abstract
Denne masteroppgaven undersøker hvilket betydningspotenspotensial ultralydbilder fra svangerskapet kan ha for foreldrene. Siden ultralydundersøkelser ble innført som en fast del av svangerskapsomsorgen i Norge i 1986, har dette blitt en anledning hvor de oppmerksomme sansene til de kommende foreldre får visuell og delvis auditiv tilgang til fosteret. Bilder fra ultralydundersøkelsen er ikke bare et medisinsk diagnostisk bilde, men kan også brukes som et portrett av fosteret og få en spesiell betydning ved å representere framtiden for foreldrene. Ultralydbilder fra svangerskapet fungerer både i det private og offentlig rom. Oppgaven har en medieestetisk tilnærming. Jeg undersøker rammene for ultralydbildet i 2D, og hvordan ultralydundersøkelsen gjennomføres. Et ultralydbilde i 2D er oppgavens estetiske objekt, som blir analysert ved hjelp av analysemetoden den tysk-amerikanske kunsthistorikeren Erwin Panofsky utviklet for renessansemaleriet. Analysemetoden benytter et korreksjonsprinsipp som har paralleller til medisinsk vitenskapelig metode og analysemetode for ultralydbilder i svangerskap. Panofskys analysemetoden kan også benyttes refleksivt for spørsmålene. I kapittelet om ontologi undersøker jeg hvilke vitenskapelige områder med tilhørende metoder som ultralydteknologien tar i bruk. Til tross for vitenskapskritikk fra Merleau-Ponty og Damien Hirst, ser jeg ikke motsetningen mellom en humanistisk og naturvitenskapelig lesing av ultralydbildet i 2D som avgjørende. Ultralydbildet er indeksikalsk og ved hjelp av digitalisering knyttes bildet sammen med medisinsk og embryologisk vitenskap. Oppgaven henter innsikter i beskrivelsene til den kanadiske professoren Laura Marks sammenlikning mellom digitaliserte bilders informasjonsstruktur og den matematikken og geometrien eldre islamsk kunst benytter. 2D-bilder har gitt inspirasjon til kunst, illustrasjoner, film og malerier og brukes i en rekke sammenhenger. Den utvidede bruken anskueliggjør at 2D-bildet er en kilde til opplevelser og kan sies å speile verdier i vestlig kultur som starter med foreldrene. Hovedfunn: Ultralydbildet i 2D fra svangerskapet bidrar til tilknytning mellom foreldrene og fosteret og til en forskyving av foreldrenes rolle overfor hverandre.. Ultralydbildet i 2D brukes i noen sammenhenger som et symbol på svangerskap. Den utvidede bruken kan bety at ultralydbildet langt på vei har symbolske, indeksikalske og ikoniske kvaliteter, og representerer sentrale verdier i samtidens vestlige kultur.