Korleis opplever relasjonstraumatisert ungdom i barnevernsinstitusjon dei tilsette i lys av tilknyting- og traumeteori?

Abstract

Samandrag Forskingspørsmålet i denne oppgåva er Korleis opplever relasjonstraumatisert ungdom i institusjon dei tilsette i lys av tilknytings- og traumeteori. Oppgåva nyttar kvalitativ metode for å intervjue fem ungdomar med institusjonserfaring, om deira opplevingar i møte med barnevernsinstitusjonen og dei tilsette som arbeider der. Vidare ser eg på ungdomane sine erfaringar i lys av dei to kunnskapsretningane som har prega arbeidet og utviklinga av norske barnevernsinstitusjonar siste åra. Det er det åtferdsterapeutiske og det traumebevisste perspektivet. Ungdomane i denne oppgåva uttrykker at dei for det meste har det godt og blir møtte av vaksne som vil dei vel. Ungdomane fortel at dei ynskjer å bli behandla med respekt og utvikle gjensidig tillit. Denne tilliten kan vere grunnlag for gode relasjonar med dei vaksne og gi grobotn for eigen utvikling. Samspelet med dei vaksne og synet på plassering i institusjon ser ut til å påverke kor godt ungdomane klarar å fungere innanfor rammene til institusjonen. Ungdomane opplever dei vaksne i størst grad som omsorgspersonar, ikkje som terapeutar som kan hjelpe dei med det som er vanskeleg. Positive eller negative erfaringar med miljøterapeutane kan bli knytte til tidlegare erfaringar med andre vaksne. Dei tilsette blir vurderte ut frå i kva grad dei klarer å tilpasse seg behova til ungdomane. Dette verkar å bidra til å endre eller bekrefte verdsbiletet ungdomane har av vaksne. Eit fleirtal av ungdomane rapporterer at det er opp til dei sjølve å tilpasse seg reglar, oppnå tillit og knyte seg til vaksne. Eit mindretal ser dette i større grad som dei vaksne sitt ansvar. Alle ungdomane rapporterer at dei ynskjer å knyte seg til opne, varme, ekte vaksne som verkeleg bryr seg om dei. Alle ungdomane er, med utgangspunkt i om dei har god eller dårleg relasjon, selektive på kven dei deler og kven dei ikkje deler informasjon med. Det ungdomane i denne oppgåva uttrykkjer, er tolka inn i eit tilknytingsteoretisk og traumeteoretisk perspektiv. I det ligg at ein ser på utgangspunktet for at ungdomane har det vanskeleg og er plasserte i institusjon, som forklaring på ungdomane sine emosjonsuttrykk. Då er poenget at ein ilag med ungdomane utviklar ei forståing for på kva grunnlag dei handlar. Berre å reagere på emosjonsuttrykka kan endre den ytre åtferda, men treng ikkje å virke inn på det som er utgangspunktet for åtferda. Ein slik tankegang krev tilsette med relevant klinisk kompetanse. Det er også behov for meir kunnskap om ulike aspekt ved relasjonane mellom tilsette og ungdomane i institusjon