Abstract
Denne masteroppgaven beskriver arbeidet med å undersøke og konservere kirkeskipet fra Rosekyrkja i Stordal kommune, som eies av Fortidsminneforeningen. Skipet er en fullrigget orlogsfregatt fra første halvdel av 1600-tallet. Det er 60 x 24 x 62 cm i dimensjoner og består av treverk, metall, tauverk, tekstil og papir, samt fargelag. Skipet ble tatt ned fra kirketaket under Norsk institutt for kulturminneforsknings konserveringsarbeid i kirken og var ved dette tidspunkt skittent og strukturelt ustabilt. Det hadde derfor behov for konservering før det kunne henges tilbake i kirketaket. Kirken er uten oppvaring og klimakontroll og er generelt fuktig året rundt. Skipet har over tid dannet et fysisk ekvilibrium med disse forholdene, og en behandling måtte utvikles og tilpasses for at skipet og konserveringsmaterialer vil være stabile også etter tilbakeføring til kirken. Det er også uvisst hvor mye ressurser som vil settes av til skipet i tiden fremover. Formålet med prosjektet har derfor vært å forstå hvordan modellskipet kunne behandles slik at det ble strukturelt sikret på en stabil måte for mange år fremover, og samtidig utføre en minimal og reversibel konserveringsbehandling som er kompatibel med gjenstandens fysiske karakter. Skipet hadde lite proveniens ved overtakelse. Litteratur om dets historie og relasjon til Rosekyrkja, seilskutetiden og kirkeskipstradisjonen ble søkt for å datere gjenstanden og sette det i en større kontekst. Litteratur og fagekspertise ble også søkt for å forså den skipsteknologiske utformingen slik at en nøyaktig dokumentasjon av skip og behandling kunne utføres. Kunnskap om konservering av modellskip og kirkeskipets materialer ble også søkt for å finne aktuelle behandlingsalternativ. Skipet ble videre undersøkt og dokumentert med visuelle og instrumentelle metoder. Røntgenfluorescens ble benyttet til pigmentanalyse for å undersøke en mulig relasjon til Rosekyrkja, samt hva metallet besto av. Røntgenanalyse ble også utført for å undersøke skipets interne og eksterne struktur og tilstand, samt skille originale deler fra sekundære tilføringer. Bronkoskopi ble benyttet til å bygge opp forståelsen av skipets indre. For å videre undersøke om aktuelle konserveringsmidler og -metoder var egnet til behandling av skipet ble eksperiment og tester av disse utført. Konserveringsbehandlingen besto av å rense overflatene, sammenføye og remontere svekket treverk, bremse korrosjonsprosessene i jernet, sammenføyning, konsolidering og utskiftning av tauverk, forsterkning, remontering og forming av nedbrutte seil og konsolidering av ustabile fargelag.