Fastlegers reservasjonsadgang – hyklersk eller velbegrunnet?

Abstract

I debatten om fastlegers adgang til reservasjon mot henvisning til abort hevdet noen at reservasjonslegenes ønske er selvmotsigende og utilstrekkelig begrunnet. Det ble hevdet at reservasjonslegenes foreslåtte balansegang – å nekte henvisning til abort, men i stedet legge til rette for at en kollega henviser («kollegahenvisning») – er etisk inkonsistent og innebærer et særegent etisk hykleri, som har blitt kalt «de rene henders etikk». Ved nærmere ettersyn viser det seg at denne viktige kritikken har brodd mot noen måter å praktisere reservasjon på, men ikke mot alle. Selv om den konkrete saken fikk en løsning som ikke innebærer reservasjonsadgang, er anklagen om «de rene henders etikk» prinsipielt interessant og kan anspore en diskusjon om samvittighetsfrihetens og toleransens grenser, et tema som vil vende tilbake til offentlighetens søkelys i stadig nye former.