Abstract
Denne masteroppgaven i teatervitenskap handler om Henrik Ibsens verk i forhold til teatret og teaterutdanningen i Irak. Utgangspunktet er at mens Ibsens produksjon og posisjon er relativt godt kjent og anerkjent blant irakiske teatervitere, så har stykkene hans blitt svært lite spilt i forhold til andre anerkjente dramatikere som Shakespeare, Tsjekhov og Brecht. Et viktig mål for oppgaven har vært å finne årsakene til dette. På et anvendt teatervitenskapelig plan er hovedmålet for oppgaven å bidra til å gjøre teaterformen i Irak og Kurdistan mer organisk og funksjonell enn den er i dag. Det er undersøkt hvordan Ibsens verk kan brukes til å lage en metode for å komme nærmere dette målet. Dette særlig med sikte på at man i teatrale former kan bruke Ibsens verk som et grunnlag for dialog og for å ta opp samfunnsmessige problemstillinger. Svært lite er skrevet om hvordan Ibsens verk er blitt kjent og brukt i teatret i Irak. Det har derfor vært nødvendig, i tillegg til å studere publisert materiale, å fremskaffe ny informasjon som kan belyse temaet. Dette er gjort gjennom egenproduserte intervjuer med teaterpraktikere og teatervitere som selv har arbeidet med, eller har førstehånds kjennskap til, de oppsetninger av Ibsens verk som har vært gjort. Resultatene omfatter 11 sceneproduksjoner i Irak mellom 1956 og 2013: fem av En folkefiende, fem av Et dukkehjem og en av Gjengangere. Dokumentasjon og analyse av intervjuene brukes til å skaffe kunnskap om hvordan stykkene er satt opp, hvilke deler av innholdet som ble vektlagt og hvordan de ble mottatt av publikum. Hovedvekten er lagt på Ibsens samfunnsdramaer, men gyldigheten av resultatene er ikke i seg selv begrenset til disse. Med hensyn på teatret i Irak, omfatter arbeidet både den kurdiske selvstyrte regionen og de arabisk-språklige delene av landet. Avhandlingen består av tre hoveddeler. I del 1 gis det en samfunns- og teaterhistorisk gjennomgang av Irak og omliggende land. Analysen som er utført trekker i stor grad på kilder fra den arabiske verden, som sammen med forfatterens posisjon som fortolkende kilde som kommer fra innsiden av den samme kulturen, kan bringe fram ny innsikt. Del 2 analyserer Ibsens innflytelse i Irak på grunnlag av hva som har blitt oversatt av hans verk, litteratur om Ibsens verk som har vært og er tilgjengelig for teaterpraktikere der, og resultatene fra intervjuene innen rammen av denne oppgaven. Resultatene sees i sammenheng med den historiske analysen i del 1. Til slutt gir del 3 en samlende analyse av alle resultatene i det foregående, som tar opp teatrets funksjon i et historisk-estetisk perspektiv og forsøker å finne hva slags funksjon teatrene i Irak har hatt, hvilke relasjon teatret har etablert med sitt samfunn og i hvilken historisk sammenheng.Analysen viser at modernisme, humanisme, kvinnefrigjøring og politiske reformer ikke i særlig grad har vært betraktet som en oppgave for teatrene i Irak. Samtidig synes forutsetningene å være relativt gode for å styrke teatrets posisjon ved bruk av Ibsens verk som metode. Det er forfatterens håp at arbeidet i denne masteroppgaven kan tjene til å belyse hvordan det kan bli mulig å skape et mer funksjonelt teater i Irak, et teater som tar opp problemstillinger i det irakiske samfunnet og den krevende virkelighet som Iraks mennesker lever i. Slik kan teatret bli en arena for rasjonaliseringen av samfunnet.