Abstract
Den arkeologiske undersøkelsen ble gjennomført i tidsrommet 14/5 – 12/6 2014. Lokaliteten
ligger mellom 46-48 m.o.h. og har på bakgrunn av strandforskyvningskurver en datering til
slutten av seinmesolittisk fase 3 (Nøstvet). Blant funnene var det en øks som indikerer en datering
til sein nøstvetfase. De tre C14-dateringene av kullprøver fra de to ildstedene og det mulige
stolpehullet som ble funnet bekrefter dette, med tette dateringer innenfor tidsrommet 4720-4460
BC.
Det ble i alt funnet 306 artefakter. Gjenstandsfunnene viser at ulike aktiviteter har funnet sted på
lokaliteten. Det har blitt produsert redskaper og kjerner som har blitt tatt med videre har blitt
produsert/redusert på stedet. Det er interessant at flintandelen er på hele 97,7 %, og at det ikke ble
funnet spor etter økseproduksjon, som bergartsavslag og slipeplater. Dette understreker inntrykket
av lokaliteten som en utypisk nøstvetlokalitet. Redskapsandelen er på 2,29 %. Den beskjedne
mengden funn tyder på at det har vært begrenset aktivitet på stedet, og viser at lokaliteten har
inngått i et større mobilt boplassystem langs Oslofjorden i slutten av nøstvetfasen. Da havnivået
var mellom 46 og 45 meter over dagens havnivå har lokaliteten, beliggende inne i en lun vik med
en naturlig skjermet og tørr flate, vært et ideelt leirsted. Lokaliteten tolkes som et oppholdssted i
en kort periode med begrenset redskapsproduksjon.
Det er interessant at det ble gjort så få funn totalt på lokaliteten. Dette, sett i sammenheng med de
tette dateringene, understøtter at lokaliteten er enfaset; altså at funnmaterialet stammer fra
ett/noen få korte opphold under en begrenset tidsperiode. Dette gjør lokaliteten velegnet for
kronologiske studier, særlig med tanke på en finere inndeling av den 1700 år lange Nøstvetfasen
(Glørstad 2006: 87-93).
Prosjektleder: Almut Schülke