| dc.description.abstract | Kulturarvsbegrepet har siden årtusenskiftet blitt vanlig i Norge og begrepet har økt hyppig i bruk. Det rommer alt fra vikingskip til håndverkstradisjoner, folkedans og bensinstasjoner. Og begrepet brukes blant annet for å signaliserer autentisitet, noe som må beskyttes for fremtiden, noe som kan bidra til verdiskapning og andre positive verdier. Denne oppgaven tar for seg hvordan ulike næringslivsaktører forvalter mat som kulturarv. Aktørene er gårdsrestauranten Kulturstua i Ro og ferdigmatprodusenten Fjordland. Dette er altså to svært forskjellige aktører, som på hvert sitt nivå fokuserer på å selge og markedsføre mat som kulturarv. Hvordan dette gjøres og hva som skjer med norske mattradisjoner når de kommodifiserer og inngår som en del av markedsføring er et sentralt spørsmål for oppgaven. Mat som kulturarv i Kulturstua i Ro står i et avhengighetsforhold til den materielle rammen som er skapt for den. Det er i en ramme av autentisk innredede hus at formidling av mathistorie kan foregå på en autentisk måte. Dette er en del av innehavernes fokus på å skape et levende museum. Gjennom å være et levende museum står opplevelse i sentrum, både gjennom mat, men også gjennom andre kulturelle opplevelser som et besøk i naboteateret. Norske mattradisjoner som har blitt kulturarv fremstår altså som varierte og pluralistiske. Gjennom å være en kommersiell aktør som ikke hevder å være et vanlig museum står Kulturstua mye friere til å utforme både hus og formidlingen slik de selv ønsker Fjordland forvalter mat som kulturarv på en måte som jeg har definert som både innoverende og statisk, innoverende med tanke på produksjonsmetoder, men statisk med tanke på hva rettene kan være. En forklaring på det statiske synet på rettene har jeg identifisert som kontekstavhengig, og slik fokuserer Fjordland på det som er gjenkjennelig for den kundegruppen de retter seg til. Samtidig brukes kulturarv som en måte å styrke bedriftens ethos på gjennom at Fjordland tar på seg ansvar for å bidra til at nasjonalretter fortsatt er tilgjengelige for befolkningen. Det sentrale funnet er at kulturarv er et komplekst begrep, og det fortsetter å være komplekst når det overføres til mat. Fellesnevneren for begge aktørene er at lokale råvarer står i fokus for å gi legitimitet til rettene. | nor |