| dc.description.abstract | Problemområdet Hensikten med dette arbeidet er å rette fokus mot faktorer i skolen som kan bedre relasjonen mellom lærer og elev, knyttet til det læreren kan gjøre i klasserommet. Min hovedproblemstilling har vært: Hvordan kan læreren bidra til en god lærer-elev relasjon i klasserommet? Undertittelen til masteroppgaven er: Teoretiske perspektiver og pedagogiske konsekvenser. Problemstillingen besvares teoretisk. For å gjøre dette har jeg vendt meg til tre rådende teoretiske synspunkt i internasjonal litteratur på lærer-elev relasjonen: tilknytningsperspektivet, det sosiokulturelle perspektivet og motivasjonsperspektivet. I kapittel 2 utdypes forskning frem til 2003 knyttet til hver av disse tre teoritradisjonene. For å gjøre dette har jeg utformet følgende tre delspørsmål: 1) Hva karakteriserer en god lærer-elev relasjon? 2) Hvilke konsekvenser har lærer-elev relasjonen? 3) Hvordan kan lærer-elev relasjonen utvikles? I kapittel 3 tar jeg for meg nyere forskning publisert etter 2003 innen de tre teoriperspektivene. Dette kapittelet er inndelt i tre deler. Hver del tar for seg nyere forskning innen hvert av de tre teoriperspektivene. Jeg svarer i dette kapittelet på delspørsmål nr 4: 4) Hvilke konkrete bidrag til utvikling av lærer-elev relasjonen har forskning ut fra de tre valgte teoretiske perspektivene gitt spesielt de ti siste år? I kapittel 4 samler jeg trådene fra de teoretiske drøftingene i kapittel 2 og 3 for å besvare hovedproblemstillingen «Hvordan kan læreren bidra til en god lærer-elev relasjon i klasserommet?» Fokuset i kapittel 4 er å gi konkrete råd for praksis. I kapittel 5 tar jeg for meg hovedfunnene fra kapittel 2, 3 og svaret på hovedproblemstillingen. Jeg retter et kritisk blikk på eget arbeid, og noen tanker om videre forskning. Til sist gir jeg en avsluttende konklusjon. Metode og kilder Problemstillingen besvares teoretisk. Ved valg av studier har jeg søkt til internasjonal forskning på området. Det er primært nyere forskning, men enkelte eldre studier har blitt inkludert for å belyse kunnskapen og utviklingen på området. Som teoretisk utgangspunkt har jeg valgt artikkelen til Heather A. Davis med tittelen «Conceptualizing the Role and Influence of Student–Teacher Relationships on Children s Social and Cognitive Development» (2003). Davis` (2003) artikkel ble publisert i tidsskriftet «Educational Psychologist» som regnes som et sentralt, fagfellevurdert tidsskrift for teoriutvikling i pedagogisk psykologi. Jeg har også søkt opp støttende litteratur for å selv sjekke Davis` referanser. Da Davis` artikkel og forskningen hun bygger på er mer enn ti år gammel, var det viktig å sette kritisk lys på hvordan forskningen innen disse tre perspektivene har utviklet seg de senere år, og hva de konkret har bidratt med som kan gi råd i klasserommet. For å sikre at kvalitetskrav blir møtt i min besvarelse, benytter jeg fagfellevurderte artikler fra anerkjente internasjonale tidsskrift, som har god kvalitetssikring av artikler før de publiseres. På den måten kan jeg i størst mulig grad sikre at krav til reliabilitet og statistisk-, ytre-, indre- og begrepsvaliditet (Cook & Campbell, 1979) blir møtt. Hovedfunn og konklusjon Det teoretiske grunnlaget jeg fremlegger i dette arbeidet viser at måten lærer-elev relasjonen karakteriseres i de tre ulike teoriperspektivene supplerer hverandre med fokus mot ulike forhold som emosjonell støtte i tilknytningsperspektivet, kvaliteten på dyaden i sosiokulturell teori, og evne til å motivere bl.a. med autonomistøtte i selvbestemmelsesteori som representant for motivasjonsperspektivet. Samtidig overlapper teoriperspektivene hverandre ved at interaksjoner mellom liten og stor på et eller annet felt ser ut å danne basis i relasjonsutviklingen. Autonomistøtte ser ut til å være et fokus i alle de tre perspektivene. Ordbruken omkring autonomistøtte er noe forskjellig, som Piantas «supportive teachers» i tilknytningsperspektivet (Pianta, 1999). Selvbestemmelsesteori utdyper og konkretiserer hva autonomistøtte er, hva vi kan si og gjøre for å støtte autonomi i klasserommet. Man ser at alle perspektivene har bidratt til vår forståelse av hvordan læreres undervisning, atferd og oppfatninger fremmer og eventuelt hemmer utvikling av relasjoner og motivasjon for å lære (Davis, 2003). Det som kommer fram i videreutviklingen av alle de tre teoretiske perspektivene, er at kvaliteten på interaksjoner mellom liten og stor, er avgjørende for god relasjonsutvikling. I sosiokulturell teori er interaksjoner et nøkkelbegrep. I nyere forskning er interaksjoner et begrep også i tilknytnings- og motivasjonsteori. Perspektivene har utviklet seg slik at de delvis overlapper hverandre, men de supplerer hverandre også på måter vi kan ha nytte av for arbeid i klasserommet. Denne overlappingen har blitt forsterket i løpet av de ti siste årene. Observasjonsinstrumentet «CLASS» (Pianta, La Paro & Hamre, 2008), med utgangspunkt i tilknytningsperspektivet, bidrar med områder og dimensjoner som bevisstgjør konkrete situasjoner og faktorer i klasserommet som er viktig å tenke på i samspill med elever. I dette arbeidet er rådene for praksis bygget omkring rammeverket til «CLASS» sine tre delområder: «Emosjonell støtte», «Klasseromsorganisering», og «Instruksjonsstøtte». Delområdene bevisstgjør at det trengs innsats på alle de tre feltene for å bygge en god relasjon til elevene i klasserommet. Mennesket fungerer som et integrert hele, og eleven må erfare en klasseromsorganisering hvor de får støtte både emosjonelt og gjennom faglig instruksjon. Rammeverket til «CLASS» er bygget på tilknytningsteori, men har tatt opp i seg elementer fra sosiokulturell teori og motivasjonsteori (Levya et al., 2015). Selvbestemmelsesteoris «autonomistøtte» og «kontroll» (Reeve et al., 2008) hjelper oss til å utdype og konkretisere ytterligere hvordan vi kan handle for å nå vårt mål om å styrke lærer-elev relasjoner, og de konsekvenser det har både for læring og utvikling generelt sett. De tre perspektivene legger som nevnt vekt på interaksjoner mellom personer, og det ses både i ren teori og i råd for praksis ut fra de tre teoriperspektivene. De tre teoretiske perspektivene bidrar hver på sin måte med å konkretisere hva som karakteriserer en god relasjon, og til dels hva som karakteriserer dårlige interaksjoner som vi bør unngå. Tilknytningsteori er opptatt av sensitivitet i samspillet. Sosiokulturell teori er opptatt av kvaliteten på dyaden som grunnlag for ledet deltagelse og utvikling av intersubjektivitet, og motivasjonsteori, nærmere bestemt selvbestemmelsesteori setter fokus på autonomistøtte som basis for god interaksjon. Et viktig poeng i min oppgave er at utvikling av gode lærer-elev relasjoner er et komplekst fenomen. Teoriene supplerer hverandre i forhold til hvordan vi kan handle for å nå målet om å utvikle gode relasjoner til elever. I så måte bidrar de hver for seg til å gjøre et komplekst, sosialt samspill konkret og håndterbart, slik at vi kan veilede og hjelpe lærere med dette arbeidet. | nor |