Prioritering i praksis. En kvalitativ studie av kreftlegers erfaringer med restriksjoner i bruk av nye og dyre kreftlegemidler.

Abstract

Problemstilling Forskningsspørsmålet denne studien skal besvare er: Hva er kreftlegenes erfaringer med restriksjoner for bruk av nye og dyre kreftlegemidler? Studien vil belyse erfaringer på ulike plan: klinikerens møte med pasienten, hvordan beslutningene blir formidlet til klinikerne og klinikerens kjennskap og forståelse for hvordan beslutningene fattes på nasjonalt nivå. Bakgrunn Helsetjenestens muligheter har økt betydelig de siste tiårene. Det er et stadig press for å øke innsatsen ytterligere: med ny teknologi, nye legemidler, nye tester og nye forebyggende tiltak. Dette resulterer i det såkalte «helsegapet» som utgjøres av forskjellen mellom etterspørsel etter og samfunnets ressurser til helsetjenester. Prioritering mellom ulike grupper og tiltak blir dermed nødvendig. Prioritering medfører å rangere, noe settes foran noe annet. Prioriterings-beslutninger kan også medføre at ikke alle får en etterspurt tjeneste. Den offentlige helse-tjenesten i Norge har nylig innført restriksjoner i bruk av enkelte nye og meget dyre kreftlegemidler. Dette er kontroversielt, selv om vi har hatt kriterier for prioritering nedfelt i lov og forskrift i mange år. Teori og metode Den analytiske rammen for studien er spenningen mellom kreftlegenes og myndighetenes forståelseshorisont. Teorien har blitt brukt til å utarbeide og strukturere intervjuguiden, og i tolking og drøfting av funnene. Det ble valgt en kvalitativ metodisk tilnærming med hovedvekt på datainnsamling ved semistrukturerte dybdeintervju for å belyse forskningsspørsmålene. Informantene er tolv kreftleger i overlegestillinger, de er ansatt i alle de fire helseregionene. Det ble også gjort et litteratursøk. Resultater og konklusjoner Restriksjonene opplevdes i varierende grad som problematiske. Informantene hadde forståelse for prioritering på et overordnet nivå, men det er vanskeligere når det gjelder egne pasienter. Fag og økonomi betraktes som to helt adskilte områder. Det er generelt en bekymring for at økonomi tillegges for stor vekt i beslutningene, og effektmålet kvalitetsjusterte leveår blir kritisert av mange. Det er et sterkt ønske om bedre involvering av klinikere i beslutningene. Privat tilbud om kreftbehandling medfører flere dilemma. Ledernivået virker mange steder lite involvert i implementering av beslutningene og diskusjoner av dilemma som oppstår. Det at informantene skilte så skarpt mellom fag og økonomi og uttrykte skepsis til helseøkonomi generelt viser at «de ulike logikkene» fortsatt brytes i helsetjenesten. Dette er utfordrende, både for forståelsen for prioritering generelt og for implementering av nasjonalt system for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten.