Har ledere kompetanse på kompetanseplanlegging for leger?

Abstract

Sammendrag Bakgrunn: Det er utarbeidet overordnede føringer for å sørge for nødvendig og riktig kompetanseplanlegging for leger i spesialisthelsetjenesten. Føringer finnes i lovverket, retningslinjer fra Helsedirektoratet og strategiplaner for helseregioner og helseforetak. Også i hovedavtalen mellom arbeidsgiverforeningen Spekter og Akademikerne Helse finnes retningslinjer for kompetanseplanlegging. I denne oppgaven undersøkes det hvordan kompetanseplanlegging for leger foregår i praksis og vurderes opp mot om kravet oppfylles. Hovedfokus er rettet mot ledere i spesialisthelsetjenesten for å vurdere om de har kompetanse på hvordan kompetanseplanlegging kan og bør utføres. Kompetanse kan defineres som de samlede kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger som gjør det mulig å utføre aktuelle oppgaver i tråd med definerte krav og mål (Lai 2015). Lai ( 2015) har også beskrevet en strategisk fremgangsmåte for kompetanseplanlegging. Der inngår analyse av kompetansekrav og behov opp mot en organisasjons mål. Det skal utarbeides en handlingsplan for hvilke tiltak som kan benyttes for å skaffe kompetansen og til slutt en evaluering av tiltakene man har benyttet for å se om det har økt kompetansen i avdelingen. Strategisk kompetanseplanlegging er et omfattende arbeid. Legegruppen med sin fagprofesjon kan være en utfordrende gruppe å planlegge for og med. Hypotesen i denne oppgaven er at det er varierende kompetanse og utøvelse av strategisk kompetanseplanlegging for leger i spesialisthelsetjenesten. Metode: Det er benyttet kvalitativ metode med 4 semistrukturerte dybdeintervjuer av 3 avdelingssjefer og 2 medarbeidere fra organisasjonsutviklingsavdelingen. Det ble benyttet systematisk tekstkondensering på intervjumaterialet. Resultater: det ble valgt ut fire interesseområder fra tekstanalysen. De fire områdene var avdelingssjefenes handlingsrom for planlegging av kompetansetiltak, hvordan kompetansetiltak ble bestemt, effekten av tiltakene og ønsker for hvordan kompetanseplanlegging kunne eller burde foregå. Avdelingssjefenes handlingsrom var styrt av tid, økonomi, tilgjengelige ressurser og legenes autonomi. Kompetanseplanlegging fulgte i hovedsak en organisatorisk modell hvor tiltakene i stor grad var styrt ut i fra medarbeidernes ønsker og behov. Evaluering av effekt av tiltak ble i liten grad benyttet. Det fremkom bl a ønsker om mer overordnet hjelp til styring av kompetanseplanlegging, økt opplæring i og bruk av en strategisk metode og kompetanseplanlegging som del av budsjettprosess. Diskusjon: Resultatene ga inntrykk av manglende kompetanse på kompetanseplanlegging. Det ble benyttet mange kompetansetiltak og i undersøkelsen ble det ikke vurdert om avdelingene med dagens ordning hadde for dårlig kompetanse. De overordnede føringene om å benytte en strategisk plan for kompetanseplanlegging synes ikke oppfylt. I diskusjonen er det belyst mulige årsaker til at ledere hadde liten kompetanse på kompetanseplanlegging. Konklusjon: Det er et stort potensial og mulighet for forbedring ved å innføre strategisk kompetanseplanlegging for leger. Leger bør være sterkt medvirkende i planleggingen.