Makt og avmakt: Norske styrker i møte med afghanske opprørere

Abstract

Hvorfor er det slik at militært overlegne aktører ikke alltid når målene sine i konflikter mot militært underlegne motstandere? Hvorfor endte det norske PRT-bidraget i Faryab med at norske styrker trakk seg ut før målene om stabilisering, sikkerhet og utvikling var nådd? I denne oppgaven undersøkes fire ulike forklaringer på det tilsynelatende paradoksale utfallet av den asymmetriske konflikten mellom norske PRT-styrker og afghanske opprørere i Faryab. Samtlige av forklaringene antar at det finnes en kausalsammenheng mellom militærmakt og konfliktutfall. De forklarer paradoksale utfall med at den sterke partens militære makt er blitt begrenset, og tilbyr ulike forslag til hva disse begrensningene består i og hvordan de forekommer. Én forklaring hevder at den sterke parten begrenses av manglende interesse og vilje. En annen forklaring er at den sterke partens militærmakt begrenses av hvilke målsettinger den har i konflikten. Den tredje forklaringen er at den sterke parten bruker virkemidler som ikke er tilpasset konfliktens kontekst. Til slutt kan paradoksale konfliktutfall forklares av at interaksjonen mellom partenes strategiske tilnærming begrenser den sterke partens militærmakt. Oppgaven finner at utfallet av konflikten i Faryab belyses av samtlige forklaringer. Det er sannsynlig at begrenset interesse og vilje, politiske målsettinger som vanskelig lot seg operasjonalisere militært, virkemidler som ikke var tilpasset konfliktens karakter og en strategiinteraksjon som var gunstig for opprørerne alle hadde innvirkning på utfallet av Faryab-konflikten. Et bifunn av denne oppgaven er dermed også at de ulike forklaringene på konfliktutfall trolig er forenlige og komplementære snarere enn konkurrerende.