Ingen fred å vokte? Over 20 år uten fredsbevarende styrker i Nagorno-Karabakh

Abstract

Siden konflikten i Nagorno-Karabakh brøt ut i 1988 har det vært en rekke forsøk på å bringe fred til regionen. Denne studien forsøker å identifisere årsaker til hvorfor en fredsoperasjon aldri har blitt etablert i regionen, med utgangspunkt i armenske og aserbajdsjanske årsaker. Datamaterialet omfatter blant annet fredsavtaler, resolusjoner, historiske skildringer og muntlige intervju med 26 informanter i Baku og Jerevan. Det er mulig å identifisere en rekke forklaringer på hvorfor det ikke er etablert en fredsoperasjon i Nagorno-Karabakh. Mange av årsakene handler om forhold som ligger utenfor Aserbajdsjan og Armenias sfære. Det sikkerhetspolitiske omlandet, som involverer aktører som Russland, Iran og NATO-landet Tyrkia, er trolig en av grunnene til at det har vært vanskelig å etablere en internasjonal fredsstyrke. At fredsoperasjonen kom skjevt ut av hoppkanten etter våpenhvilen i 1994, fordi det internasjonale samfunnet på dette tidspunktet ikke evnet å stille styrker og midler til rådighet for en slik operasjon, er en annen ekstern forklaring. Samtidig viser studien at det finnes flere signifikante aserbajdsjanske og armenske årsaker til fraværet av en fredsoperasjon. Aserbajdsjans sterke motstand mot en russisk fredsoperasjon i kjølvannet av våpenhvileavtalen i 1994 er et slikt eksempel. Det finnes også flere forklaringer av nyere dato, som trolig spiller inn på dagens situasjon. Det mest interessante funnet er en mulig årsakskjede mellom 1) aktørenes premiss om at en fredsoperasjon ikke kan iverksettes før «den endelige politiske løsningen» er oppnådd, 2) påfølgende fravær av offentlighet og debatt rundt temaet, og 3) et generelt lavt kunnskapsnivå om fredsoperasjoner i konfliktområdet. Summen av dette tyder på at fredsoperasjonen står i sjakk matt så lenge den politiske løsningen uteblir.