"Prøv å fakk skurken som gjemmer seg på Manhattan": Om dobbel imperativ i norsk

Abstract

Denne oppgaven er en korpusbasert undersøkelse av dobbel imperativ i norsk. Dobbel imperativ er setninger med hvor et verb i imperativ følges av et annet verb i imperativ, med enten infinitivsmarkøren å eller konjunksjonen og som bindeord (i skrift). Denne konstruksjonen eksisterer synonymt med tilsvarende setninger hvor det andre verbet er en infinitiv, og det er denne som ses på som den normativt korrekte setningsformen. Formålet med denne oppgaven er å kartlegge og beskrive de morfosyntaktiske egenskapene til dobbel imperativ, samt å finne ut noe om hvor utbredt det er i skriftlige kilder. Datamaterialet kommer fra skriftspråkkorpuset Norwegian Corpus as Web, samt fra generelle websøk. Semantisk sett er dobbel imperativ synonym med den tilsvarende konstruksjonen med infinitiv, men det kan kanskje tolkes litt annerledes pragmatisk, med noe sterkere imperativt innhold. Verbene som brukes i første posisjon i dobbel imperativ stemmer overens med verb som typisk henger sammen med reanalyse, i tillegg til å stemme overens med verb som brukes i lange passiver, som muligens er et reanalysefenomen i norsk. De mest frekvente førsteverbene var prøve, begynne og fortsette, som alle er aspektuelle verb. Bruk av setningsadverbial ser ut til å være noe mer restriktivt i dobbel imperativ enn i konstruksjonen med infinitiv, spesielt når det er snakk om adverb som bare modifiserer det andre verbet i konstruksjonen. Jeg har forsøkt å gjøre greie for de syntaktiske egenskapene til dobbel imperativ ved hjelp av LFG- analyse, og mener at det kan argumenteres for at dobbel imperativ er eksempler på monoklausale komplekse predikater.