Abstract
Seksten tusen barn under fem år dør hver eneste dag – fordi deres grunnleggende menneskelige behov ikke dekkes. Smerte er smerte hvor enn den finner sted. På bakgrunn av en rådløshet i forhold til denne verdenssmerten , og menneskehetens manglende initiativer til å stoppe den, foreslår denne oppgaven en hypotese. Hypotesen er: "Verden består av en ubeskrivelig mengde skade og lidelse, og vi gjør ikke noe dyptgripende med det fordi vi er domestisert." Kan det være at mennesket har blitt formet til å bli det vi er i dag gjennom domestisering? Har vi derfor blitt betingede skapninger, som er for avhengige av dem som bestemmer og opprettholder våre lover og regler, inkludert vi som studerer dem? Oppgaven forsøker å sette spørsmålstegn om kriminologiens interesser bør være begrenset til konvensjonelle juridiske definisjoner av kriminalitet, eller forskyves til å omfatte alle former for skadelige konsekvenser. Mitt ønske er at vårt fag oftere kan stille de globale sosiopolitiske spørsmål, og muligens øke vårt potensiale som en verdig sparringpartner for maktstrukturene. Videre vil jeg forsøke å sette det globale misforholdet under søkelyset, og dokumentere de brutale forskjellene mellom dem som har, og dem som til en hver tid lever uten. Hvis rettferdighet skal ha noen annen betydning enn ordet, er det ikke rett at jeg og andre nordmenn har en levetid på nærmere 100 år – samtidig som min fjerne nabo i Nigeria har en gjennomsnittlig levealder på 47 år. Det er ikke rett at rundt 10 millioner barn dør hvert år av årsaker som er enkle og billige å forebygge. Forslaget er, at vi generelt, og Norge og kriminologien spesielt, må basere seg på at alle liv, også de som lever utenfor våre landegrenser, fortjener vår oppmerksomhet like mye som de norske. Til slutt vil jeg vise til domestisering, ikke bare som en sivilisasjonskritikk og bidragsyter til den globale bystander effekten, men også en påminnelse om at vi har avlet frem livsformer som ikke klarer seg uten bånd og bås – frykten er at det ikke vil være noen vei tilbake for oss heller.
Sixteen thousand children under five years, die every day - because their basic human needs are not covered. Pain is pain wherever it occurs. Based on an helplessness in relation to this 'weltschmerz,' and humanity's lack of initiatives to stop it, this paper propose a hypothesis. The hypothesis is: "The world consists of an indescribable amount of harm and suffering, and we do nothing profound about it because we are domesticated." Could it be that humans have been shaped to become what we are today through domestication? Have we therefore become conditional creatures, which are too dependent on those who determines and maintains our laws and regulations, including we who study them? The paper attempts to question if the interest of criminology should be limited to conventional legal definitions of crime, or shifted to encompass all forms of harmful consequences. My wish is that our discipline more frequently ask the global sociopolitical questions, and possibly increase our potential as a worthy sparring partner for the structures of power. Furthermore, I will attempt to put the global disparity under the spotlight, and present the brutal differences between those who have, and those who at any given time are living without. If justice is to have any meaning besides the word, it is not just that I and other Norwegians have a lifespan of around 100 years - while my distant neighbor in Nigeria has an average life expectancy of 47 years. It is not just that some 10 million children die each year from causes that are easy and cheap to prevent. The proposal is that we generally, and Norway and criminology in particular, must be based on that all life, including those who live outside our borders, deserves our attention as much as the Norwegian lives. Finally, I will point to domestication, not only as a critique of civilization and contributor to the global 'bystander' effect, but also a reminder that we have bred life forms that can't do without leashes and stalls - the fear is that it will not be no way back for us either.