| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar opp problemstillinger rundt Norges samarbeid med EU, og ser på demokratiske utfordringer som følger med samarbeid og avtaler på internasjonalt nivå. Da spørsmålet om norsk medlemskap i EF først kom opp, måtte det en grunnlovsendring til før norske politikere i det hele tatt kunne sende inn en søknad. Grunnen var at for å bli medlem i en overstatlig organisasjon var man avhengig av å kunne overføre suverenitet. I mars 1962 vedtok Stortinget nye paragraf 93, som gir Stortinget myndighet med tre fjerdedelers flertall til å overføre suverenitet på et begrenset område. Oppgaven tar også for seg de demokratiske forskjellene som følger av å være et EØS-land sammenliknet med et EU-land. EU-debatten i Norge var i lang tid et bredt diskusjonstema med et stort folkelig engasjement, noe oppslutning på hele 89 prosent ved EU valget i 1994 var vitne om Men hva har skjedd siden den gang? På mange måter kan det virke som om EU-motstanderne vant valget i 1994, men har tapt hver dag siden. Da det norske folk stemte nei til å gå inn i EU, hadde politikerne to år tidligere signert EØS-avtalen. En avtale som skulle sikre Norge tilgang til EUs indre marked og bidra til et ensartet og dynamisk regelverk mellom de to partene i avtalen. Satt på spissen vil nok mange hevde at ved å si nei til EU, men ja til EØS, satte Norge seg i en posisjon som medlem uten stemmerett. På den andre siden har Norge gjennom EØS-avtalen en mulighet til å reservere seg mot nye lover, i henhold til EØS-avtalens artikkel 102, den såkalte reservasjonsretten. Det er bare det at denne rettigheten kun er brukt en gang, for så å bli trukket tilbake igjen. Av 10 000 EU-regler som er tatt inn i EØS-avtalen de siste 20 årene, er bruk av reservasjonsretten bare blitt diskutert og debattert av politikerne i 17 tilfeller. Altså i 0,17 prosent av sakene. Hva kan grunnen til det være? Det vi vet er at det først og fremst er de tradisjonelle nei-partiene som tar opp problematikken rundt EU-direktiv, først og fremst Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, et politisk mindretall, men samtidig to partier som lenge satt i regjering. Med stadig flere koalisjonsregjeringer bestående av både tradisjonelle ja-partier og nei-partier, kan det se ut til at EU-spørsmål blir holdt utenfor dagsorden i frykt for å skape konflikter innad i regjeringene. Men på den andre siden har det de siste par årene vært flere store debatter om å ta i bruk reservasjonsretten. spesielt rundt innføringen av Tjenestedirektivet, Datalagringsdirektivet og det tredje postdirektivet. Oppgaven tar også opp debatten om rettsliggjøring satt opp mot Norges stadige tilknytning til internasjonale og overstatlige organisasjoner. Selv om man kan hevde at demokratiet blir svekket av at det stadig blir større avstand mellom folket og til makthaverne, og at avgjørelsene i større grad blir flyttet bort fra de folkevalgte organene, kan man også hevde at med større rettsliggjøring i samfunnet, får folket og enkeltindivider stadig flere rettigheter og muligheter til å fremme rettighetene sine ovenfor domstoler. Og rettighetene man får gjennom rettsliggjøring, er vel uansett rettigheter Stortinget ønsker at alle skal ha? Angående Norges tilknytning til EU viser oppgaven et eksempel på at privatpersoner i Norge kan føre saker for norske domstoler med henvisning til EØS/EU-retten og vinne frem. Til slutt i oppgaven blir ulike alternativer til dagens EØS-avtale belyst. Kan Norge være bedre tjent med å gå inn i EU som fullverdige medlem? Eller er det en mulighet for Norge å si opp EØS-avtalen, og i så fall, hvilke konsekvenser vil det få? Eller finnes det andre løsninger? | nor |